About Nusa Kembara
Jeg husker den friske morgenlufta mot armene da jeg gikk ut på dekket av Nusa Kembara, og det første lyset strøk over kalkstensspissene på Wayags høye øyer. Stillheten ble kun brutt av en svak klang fra taklingen og et fjernt sjøfugls krav. Vi hadde lagt til rette lenge før, langt fra enhver landsby, og å våkne der føltes som å stå på verdens ytterkant. Båten summet av rolig effektivitet – ingen høye motorer, bare det blide svinget av tre og vann.
Dette var ikke mitt første liveaboard, men Nusa Kembara overrasket meg med hvor romslig den virket, til tross for kun to kabiner. Besetningen kjente navnene våre allerede til frokost, og reiserytmen utviklet seg uten stress. En ettermiddag lå vi til ankers ved Cape Kri i Dampier Strait. Jeg dykket ned i vannet og innen sekunder svevde en skole batfish rundt meg, så tett at de blokkerte sollyset. Dykkeguiden pekte på en pygmé-sehest som satt trygt i korall ikke større enn min knyttneve. Dette var ikke bare dykk, det føltes som møter med det uventede.
Selve båten, bygget i 2022, beveget seg med tydelig formål. På sine 41 meter skar den gjennom strømmen mellom øyene uten problemer. En kveld klatret vi opp til soldekket etter middag. Himmelen var tykk av stjerner, uten bylys som kunne dempe dem. Kapteinen viste oss stjernebilder, og rakte meg et kikkert for å se nærmere på en fjern atoll der lyssignaler blinket fra mangroveskogene. Det var ingen musikk, ingen tvungen underholdning – bare varmen fra et godt pleiet rom der du faktisk kunne høre hvordan havet puster.
Vi brukte en hel dag i de sørlige områdene av Raja Ampat og stoppet ved et lite rev nær Arborek. Etter snorkling ble vi invitert i land til en håndlaget trebro, der en lokal familie serverte fersk ananas og fortalte historier med bruddstykket engelsk. Tilbake om bord hadde kokken laget en papayasalat med kokos som smakte nøyaktig som stedet – frisk, ren og litt vill. Måltidene ble servert på bakre dekk, hvor bordet strekte seg langt nok til at vi alle kunne spise sammen uten å klemmes.
Den siste morgenen lå vi til ankers under de dramatiske klippene ved Piaynemo. Jeg svømte litt bort fra båten og så tilbake på Nusa Kembara som svinget rolig i det smaragdgrønne vannet, teakrekkene polert glatte, seilene innbuntet. Den var ikke pompøs – ingen gullkant eller speilflater – men alt fungerte. Dusjen hadde god trykk, viften i kabinen gikk hele natten, og dykkeutstyret mitt var alltid tørt og klart. Det var den typen båt som lar stedet snakke for seg selv, mens du samtidig aldri føler deg ubehagelig.
