About White Manta
Jeg husker hvordan jeg våknet tidlig første morgen, motorenes brumming var stilt, og jeg gikk ut i lukten av sterk instantkaffe og sjødis. Himmelen var streift rosa bak silhuetten av Wayags kjente karstøyer, og noen av oss samlet seg på øverste dekk uten å si noe, innpakket i tynne tekker fra kabinekøyene. Det føltes som om vi hadde drivet inn i et kart over en umulig verden – og så rakte noen meg en kopp med hakk i kanten og smilte. Da forsto jeg: dette var ikke et motiv. Vi var inne i det.
White Manta er 46 meter med smart design, ikke flashy overdåd. Det finnes 14 en-suite kabiner – vi lå i en på hoveddøkk med to senger, en overraskende kraftig vifte og et vindu som åpnet seg mot sjølufta. Ingen AC, men luftstrømmen var godt gjennomtenkt. Fellesarealene føltes åpne uten å virke tomme: et langt spisebord der samtaler blånte seg sammen, et skyggefulle lavere dekk med døgnbader som vender mot vannet, og et toppdekk med bare liggeplasser og 360-graders utsikt. På rolige dager spiste vi frokost der oppe – stekt banan, kokte egg, sterk kaffe – og så flyvefisk skyte fra baugen.
Vi startet med dykking ved Cape Kri like etter soloppgang. Vannet var kjøligere enn jeg hadde regnet med, og strømmen trakk lett da vi sank ned. Innimellom så jeg min første wobbegonghai som lå rullet sammen under en kant, så et glimt av blått fra en mimik-blåskalle som skiftet farge. Dykkeguiden vår, en papuansk mann ved navn Daniel, pekte stille med en hånd i hanske: et par dværgsjøhester på gorgoniar-korall, nesten usynlige. Hvert dykkested hadde sin egen rytme – Sardine Reef pulserte av sølvfargede skolefisk, mens Arborek Jetty tilbød muck-dykking der vi fant harlekinkreps som snudde stjernefisk.
Tilbake om bord ble lunsj servert i buffetstil: steikt mahi-mahi, kokt ris, papayasalat med lime. Kjøkkenet arbeidet etter et stramt program, men føltes aldri stresset. Dusjene hadde konstant varmt vann, og håndklær ble skiftet stille hver ettermiddag. En kveld, etter å ha lagt til for natten ved en liten, ubeboet øy, tok vi en nattesnorkeltur. Vannet lyste av bioluminescens når vi beveget oss – det føltes som å svømme gjennom stjerner. Ingen sa noe. Selv mannskapet holdt seg stille og så på fra svømmeplatformen.
Den siste fulle dagen brukte vi rundt Misool: en lang driftdykk ved Boo Windows, der to koralltunneler forbinder to åpne laguner, så en strand-BBQ på et sandstrøk så hvitt at det gjorde vondt i øynene uten solbriller. Vi så ikke et eneste annet fartøy. Den kvelden kom noen med gitar. Ingen var særlig gode sanger, men vi sang alle med på noen gamle poplåter og lo av feil tekster. Det var ikke perfekt. Det var bedre.
