About Ombak Biru
Første morgen våknet jeg før soloppgangen, til den stille knirkende lyden av teak og den myke skvulpen av bølger mot skroget. Barføtt og med et tynn teppe rundt meg, gikk jeg ut på dekk og så hvordan himmelen over Wayag gradvis fylte seg med rosa farger bak karstformasjonene. Ingen stress, ingen folkemengder – bare Ombak Biru, havet og dagen som åpnet seg sakte. Båten føltes mindre som et transportmiddel og mer som en stille observatør i en verden som ennå ikke var våknet.
Vi hadde gått om bord kvelden før i Sorong, etter en kort overføring fra flyplassen. Besetningen – 18 mann for kun 16 gjester – beveget seg med ro og effektivitet, hjalp til med baggasje, rakte frem kalde handklær og fersk limevann. Jeg fikk se min hytte, en av åtte, plassert på nedre dekk. Den var kompakt, men smart utformet: ekte tre, skap med plass, tykke bomullslerret og egen bad med varmt vann som aldri tok slutt. Airconditionen brummet akkurat nok til at jeg merket den, så ble den glemt.
Dagene utviklet seg i en rytme som føltes både planlagt og spontan. En morgen lå vi for anker i Dampier Strait, og allerede klokken 06:30 var vi i vannet ved Cape Kri. Strømmen var sterk, men dykkeinstruktøren ga en tydelig briefing med håndtegn vi alle kjente igjen. Jeg drev over korallvegger så tette av fisk at de så ut som bevegelig stoff – barracuda, dværgsjøhester, wobbegongs krøllet sammen i sprekker. Om natten samlet vi oss på øvre dekk. Ingen høy musikk, bare dæmpet prat og av og til latter. En kveld pekte kapteinen på stjernebilder mens vi drakk kryddernellikte.
Andre dag dro vi til Misool. Landskapet forandret seg – mindre øyer, turkis laguner, gammel bergkunst synlig på hulevegger over tidevannslinjen. Vi snorklet ved Nusa Laurem, der korallene var så friske at de nesten føltes ureelle. Besetningen hadde lagt fram lunsj da vi klatret om bord igjen: steikt mahi-mahi, kokosris og skiver papaya. De husket hvem som drikker kaffe og hvem som ville ha dekaf. En av dekkshåndverkerne, Pak Wayan, fortalte historier om å krysse Banda-havet under musongen, med hendene som tegnet bølgemønster i luften.
Siste dykketokt var ved Arborek Jetty. Jeg hengte meg på fem meters dyp og så blåbåndede åler svinge i strømmen. En florviflet wobbegong gli under pirene. Tilbake om bord fikk vi varme handklær og fersk ananas. Ingen skyndte seg å pakke. Selv på en 3-dagers tur utvidet tiden seg. Vi gikk i land i Waisai neste morgen, rett etter frokost. Besetningen sto i en linje og vinket, og jeg innså at jeg ikke hadde sjekket telefonen på 60 timer.
