Lamima

Første morgen våknet jeg før soloppgang ikke til alarm, men til det svake knirking av teak og duften av kaffe som koker på galgen. Jeg gikk barføtt ut på dekk og fant at himmelen allerede var blitt mykt bak Batanta-øya. Lamima hadde beveget seg i natten, og nå var vi ankret i Alorstredet, helt alene. Det var ingen motorstøy, ingen fjern hum – bare det årlige splashe av hoppende fisk og det låge murene fra besetningen som justerte linjer. Jeg satte mig korslagt på yoga-dekken, omgitt av en av de tykke bomullstøyene de la ut, mens jeg så på horisonten som gikk fra indigo til korall.

Vi tilbragte første helgedag i Dampierstredet, dykket på Manta Sandy like etter frokost. Det var ikke bare én eller to hvaler – det var minst åtte som glidd i sakte cirklar, nær nok at jeg kunne se mønsterne på ryggene deres som fingeravtrykk. En hval holdt direkte over meg, munnen åpen, og filtrerte plankton. Etter frokost på soldekket, snublet vi på Cape Kri, hvor revet går av i blått. Jeg tellte fem forskjellige arter pygméhajer i en enkelt korallbusk, og en vobbegong-haj som lå under en overhengende. Vannet var varmt, men strømmen sterkt, og besetningen hadde lagt ut et overflate-markør-buoy så de kunne spore oss.

Lamima føltes som en flytende landsby. Ved 65,2 meter er hun enorm, men layoutet holdt tingene intime. Vårt hytte var på laveste dekk, foran, med to portholer som ble åpnet under overfarter. Om natten kunne jeg se vannet som glødde med bioluminens. Spisestuen var åpen luft, bak hovedmasten, hvor måltidene ble servert i familie-stil på håndskåret treplater. En gang holdt kokken på å grille fersk wahoo med kurkuma og lime, og vi åt under en himmel så tett med stjerner at jeg endelig forsto hva milky veien het.

Andredag tok oss til Wayag, men vi landet ikke på den berømte toppen. I stedet snublet vi gjennom limestoneøyer på vannnivå, mellom de grønne tårnene. Ettermiddagen var fritids – noen gjester fikk massasje i spa-hytten, andre brukte påbords-gymmet. Jeg gikk på en solo-padlebrett på solnedgang nær Arborek-jetty, hvor en lokal gutt vinket fra kanten og pekte på en svarttip-revfisk som krysset de dype vannene. Neste morgen lå vi ankret i en smal passage mellom Waigeo og Gam, hvor tiden var i full gang. Vi gjorde siste driftdyk langs en strømmesvunget rygg, og jeg så en par av forplantende mandarinfisk som dret mellom greinene på staghorn-korall.

Vi dokket tilbake i Sorong like etter frokost på tredje dag. Det føltes ikke hektisk – besetningen hadde allerede pakket vårt utstyr inn i etikettete kanvåsasker og hadde kalde tørklepper til hånden. Det var ikke en typisk "liveaboard"-erfaring. Det var mer som å bli invitert på en privat ekspedisjon av folk som kjente disse vannene dypt. Jeg savnet ikke Wi-Fi. Jeg savnet ikke menneskemengder. Jeg savnet stilleheten.