About Celestia Phinisi
Vi holder motorene til Celestia Phinisi like over tomgang når vi nærmer oss Wayags nåleformede holmer tidlig om morgenen. Det siste du vil gå glipp av, er lyden av strømmen som tikker mot skroget idet vi glir inn i Blue Magic – en ankringsplass der de harde korallveggene starter ved fem meter og stuper ned i indigoblått. På 45 meter er hun lang nok til å ri Sulawesihavets dønninger behagelig, og vårt mannskap på åtte har timet ankomster som denne i årevis. Du kjenner det i føttene før du ser det: Celestia Phinisi legger seg til ro, hanen galer fra fordekket, og første jolle går ned klokken 06:45.
Denne båten ble bygd for Raja Ampat, ikke ombygd til det. Phinisi-linjene hennes er ikke bare for syns skyld – de skjærer gjennom Dampier Straits krysstrømmer som et blad, og vi har timet passasjene mellom Sør- og Nord-Waigeo slik at gjestene ikke bruker dykkedagene på å hoppe i dønningene. Om bord har vi syv lugarer, hver med åpningsbare koøyer og individuell klimakontroll – ingen delte skott der lyden bærer. Hovedsalongen åpner seg helt mot akterdekket, hvor gjestene drikker kaffe mens de ser teppehaier dovne under badeplattformen. Vi serverer frokost etter første dykk, ikke før, fordi ingen vil ha havregrøt klokken 05:30 når Blue Magics pelagiske arter er på farten.
Ved middagstid klikker soldekkets skyggemarkise på plass. Det er da ikke-dykkere tar paddleboardene ut til mangrovene nær Piaynemo, mens sertifiserte gjester tar sikkerhetsstoppet sitt på 5 meter med fusilierer som virvler over. Vi fører to kompressorer og en 200-liters bank for tekniske dykkere, og dykkeguiden logger hvert sted med GPS slik at vi ikke driver inn i restriksjonssoner nær Sofflori. Wakeboard-linen går fra hekkens A-ramme – bare når sjøen er flat, og aldri under oppankring. Vi har sett for mange båter skrape sjøbunnen for enkelhets skyld.
Kveldsankomster ved Wayag Lagoon betyr sundowners på øvre dekk mens karst-tårnene glitrer rosa. Vi legger ikke til kai med mindre drivstoffet er lavt; i stedet ankrer vi på 12 til 15 meters dyp med en 100 kg Bruce-anker og 120 meter kjetting. Kombyssen går på LPG, ikke dieselbrennere, så luften holder seg ren. Måltidene er indonesisk-europeiske hybrider: tenk deg grillet stripet tunfisk med tamarindglasur og lokale grønnsaker sautert i kokosolje. Til dessert er det ofte hjemmelaget kassavakake, servert i det de første stjernene viser seg.
Returen til Sorong er timet etter sluk vann gjennom stredet. Vi informerer gjestene kvelden før: pakk innen 07:00, frokost 07:30, motorene starter 08:15. Intet jag, ingen stress. Mannskapet bærer bagasjen ned til tenderen, og vi ligger langs terminalen klokken 10:00. For gjengangere har vi begynt å legge igjen en flaske lokal palmevin i mastersuiten – bare som et tegn på at vi husker hvem som vil ha lugaren på babord side, vekk fra morgensolen.
