About Silolona Liveaboard
Første morgen våknet jeg før soloppgangen, vekket av den bløte lyden av bølger mot skroget i Dampier Strait. Gikk barføtt ut på teakdekket, innhyllet i en tynn bomulls sarong fra kabineen, og så på da himmelen skiftet fra indigo til fersken bak Wayags skarpe silhuetter. Luften var sval, ikke fuktig ennå, og den eneste lyden var det fjerne kret av en brahminrikve. Silolona, 50 meter lang, føltes intim – ikke massiv, ikke trang. Akkurat nok plass til å finne stillhet, men aldri føle seg alene.
Vi startet dykkingen ved Cape Kri rett etter frokost. Veilederen rakte meg en nettbrett med dykkeplan – dybde, tid, strøm – og jeg husker at alt føltes så presist i forhold til de kaotiske liveaboardene jeg hadde lest om på nett. Revveggen falt brått, og innen få minutter var jeg omgitt av fusiljere så tett at de skjulte sollyset. En kjempe karang sirklet under meg. En av mannskapet hadde pekt ut en wobbegonghai skjult under en kant dagen før, og der lå den, fullstendig kamuflert som revnet korall. Jeg kom opp med et bredt smil, munnstykket fortsatt i munnen, og dykkedrivreren var allerede ved siden av med en flaske kald kokosvann.
Tilbake på dekket sto lunsjen klar under det skyggefulle teltet: grillstekt mahi-mahi, jackfruktsalat og sambal matah med akkurat så mye styrke at jeg måtte ta en ny slurk iste med sitrongress. Oppholdsområdet hadde dyne puter og et lavt bord med indonesiske billedbøker – ikke de glansede brosjyrene man får på billige båter, men reelle fotobøker om Vest-Papuas stammer. Etter lunsj ankret vi nær Sagewin Island. Tok kajakken ut like før gyllen time. Padlet mellom småøyene og skremte opp et par buff-banded rails som skrøt bortover mangroverøttene. Vannet var så klart at jeg så hver eneste småstein på bunnen.
Andre kveld satte mannskapet opp en projektor på øvre dekk. Vi så en dokumentar fra 1970-tallet om korallformering, dekket til med tepper og varm melk med ingefær. Ingen Wi-Fi, ingen høy musikk, bare tilfeldige knirk fra høyttaleren og det bløte mumlet av gjester som hvisket mellom scenene. Neste morgen gjorde vi et siste dykk ved Melissa’s Garden. Revet var et mosaikk av bløtkoraller – lilla gorgonier, oransje havvifte, rosa piskkoraller som svingte i strømmen. Når jeg kom opp, hadde Silolona Liveaboard flyttet seg nærmere en gruppe soppformede øyer. Snorklet fra jollen, og der satt et par dværgsjøhester klemt fast til en havvifte ikke større enn håndflaten min.
Da vi returnerte til Sorong på tredje ettermiddag, hadde jeg sluttet å sjekke klokka. Båtens rytme – dykk, spis, hvil, gjenta – hadde erstattet den stressete følelsen jeg kom med. En av ansatte rakte meg en liten vevd pose med en seifebit av frangipani fra kabineen som avreisegave. Det var ikke overdrevet luksus, men det føltes gjennomtenkt. Virkelig. Jeg ville ikke gå i land.
