About La Galigo Phinisi
Jeg våknet like før daggry den første morgenen, skroget svinget sakt i Wayag Lagoon. Lufta var stille og salt, og det eneste lyden var vann som gled forbi teakplankene. Jeg gikk barføtt på dekket, treverket varmt fra forrige dags sol, og så det første lyset treffe kalksteinsformasjonene som stakk opp av det turkisfargede vannet. Vi hadde lagt til sen kveld før, etter en lang overføring fra Sorong, men trøttheten forsvant da himmelen farget seg gylden. Dette var ikke bare enda en båt. La Galigo føltes som et ekte fartøy – håndstyrte i gammel stil, men med den svake summen av moderne systemer under overflaten.
La Galigo Phinisi er 33 meter lang, og det merker man i plassen. Selv med en liten gruppe – bare seks av oss, pluss mannskap – var det rom til å forsvinne. Jeg tilbrakte ettermiddagene på øvre dekk, leste i en liggestol som viste akterut, og så våken skjære gjennom det speilblanke vannet mellom Waigeo og Gam. En ettermiddag la vi til ved Cape Kri. Vi hoppet i rett før solnedgang, og innen få minutter svømte en skole av sweetlips og fusiliers rundt oss. Dykkeområdet var godt organisert – flasker stod på plass, skyllingskasser ventet, og det var et skyggeområde med kamerastasjoner. Men selv som ikke-dykker følte jeg meg aldri utestengt. Veilederne sørget for at snorklere kom til de beste sonene, som rett over bommene ved Arborek Jetty.
Våre dager fulgte en rolig rytme. Opp tidlig til kaffe og en liten bit før første aktivitet i vannet. En morgen seilte vi ut i det blå ved daggry for å nå Melissa’s Garden – ikke bare et rev, men et labyrintisk nett av hardkorall med napoleonfisk som svømte langs kantene. Vi så en wobbegong gjemt under en overheng. Mannekaperne hadde frokost klart når vi kom tilbake: frisk papaya, egg på valgfri måte, og sterk lokal kaffe. Lunsj ble ofte servert under markisen – steikt mahi-mahi med kokosris og agurkesalat, alt laget i den nedre galleyen som på mystisk vis holdt seg kjølig.
Den ene kabinen betydde at det var privat charter, noe som forklarte oppmerksomhetsnivået. Alt føltes tilpasset. Håndklær ble byttet uten at vi ba om det, vannflasker fylt på før vi la merke til de var halvtomme. Om natten lå vi til ankers i en rolig bukt – én gang nær Pianemo, der vi tok ut gjøken etter middag bare for å se opp på stjernene. Ingen bylys, ingen brum fra andre båter. Bare bølgenes slag og den enkelte nattrøst. Generatoren gikk av klokka 22, og sollyspene på dekket skinte akkurat nok til at vi kunne gå trygt.
Det som imponerte mest, var ikke luksus for luksus skyld, men hvordan alt tjente stedet. Båten konkurrerte ikke med Raja Ampat – den beveget seg med det. Kapteinen kjente tidvannet mellom øyene som om han hadde vokst opp der. Vi planla passasjen gjennom Yenbuba-kanalen perfekt, drev med strømmen mens revhai svømte under oss. Selv wifi – begrenset men fungerende – var bare tilgjengelig i gitte soner og tidsrom, noe som gjorde det mindre påtrengende. Det var en reise som minnet meg på hvorfor man reiser hit: ikke for å krysse av punkter, men for å føle skalaen, stillheten, den nakne tettheten av liv under overflaten.
