About Manta Mae
Det første jeg merket ikke var sjøutsikten, men stille hum av motoren da daggrylys skinnede gjennom portholen på 05:45. Jeg var i mitt hytte på Manta Mae, allerede på vei gjennom det glasaktige vannet mellom Gam og Wayag. Lufta var fuktig av salt og polert tre. Når jeg trådte ut på øverste dekk var himmelen blitt apricotfarget, og første utstikkerbåt fra et nærtliggende landsby var på vei over bukta, hjem med nattens fangst.
Vi begynte å dykke på Cape Kri like etter frokost. Nedstigningen føltes som å falle inn i en fiskstorm – blå fusiliere, båtfisk, keiserfisk svirlet i tykke skyer rundt muren. Mine dykkingsledere, Pak Wayan, tappet på skulderen på meg på 22 meter og pekte: to vobbegong-hajer under en korallhyll, perfekt stille. Ved Melissa’s Garden senere på dagen så vi en blåringet oktopus som var bare så stor som en lime, pulsing sine advarselsskinn mens den krøp over en død korallplatt.
Manta Mae er ikke bygget som massemarkedets phinisi. Det er 30 meter langt, men med bare syv hytter føles rommet generøst. Vi tilbragte våre overflatedelinger på øverste dekk salong, drikke friske kokosvann med en skive lime. Frokosten var grillert mahi-mahi med jukfruktsalat, spist under skyggen av taket. Et ettermiddag, vi roet inn i en smal kanal nær Arborek Jetty, hvor vannet var så stille vi kunne se hver sjøstjerne på bunnen. Besetningen hadde forlatt oss i 20 minutter, bare roende stille mens revhajer svirlet mellom korallhoder.
På tredje morgen ankret vi nær Sagof Passage. Strømmen var sterk, så vi gjorde en drift-dykking langs en bratt rev hvor pigmeisehors klamret seg til havfaner. Tilbake på bordet hadde besetningen satt opp en vaskestasjon med ferskvannshåndtak og et skjermet område for utstyr. Jeg la ned min kamerahus på dekk og en av dekkhåndterne la en tørr håndkle på meg før jeg hadde satt meg ned. Den natten hadde vi middag på akterdekk – spisset kokosuppe, grillert revfisk og en chokoladekake som noen hadde bakt i galgenens ene ovn.
Siste dykk var på Mioskon, en liten øy hvor revet stiger nærmest opp til overflaten. Vi så en par sølvfisk gjennomføre sin morgenvakt, og en grønn skilpadde som knapt på spiste seagrass nær kaielinjen. Når vi kom opp til overflaten var båten allerede ved siden av, besetningen holdt ut vannflasker og håndklær. Vi hoppet opp på steiletrappene og noen holdt ut en kald håndkle med en skive lime inni. Manta Mae var ikke flotte, men det gikk som klokken – hver detalj var dekket, ingenting ble overdrivet.
