About Calico Jack
Jeg våknet til det bløte slåpet av vann mot skroget og det svake knirket av teakdørene. Det var bare noen timer etter soloppgang, og båten hadde sluppet inn i Wayag-lagunen uten å slå noen lyd. Gennom åpne portholer kunne jeg se de skarpe kalksteinsøyene som glømte i rosa i det tidlige lys, deres grunn framskåret med turkis. Lufta var kjølig fra AC-en, men allerede kunne jeg føle den tropiske varmen bygge seg utenfor. Vi hadde ankommet i Raja Ampat kvelden før, fløyet til Sorong og bordet på Calico Jack ved solnedgang. Mannskapet hadde møtt oss med kalde tørklær og isete lemongrass-drink. Men det var ikke før den første morgenen at skalaen på hvor vi var virkelig traff meg.
Calico Jack er 30 meter av polert tre og stille luksus, men det skriker ikke om det. Det er bare to hytter, så vi var en av fem gjestepar om bord – ti mennesker totalt. Denne intimiteten formet hele reisen. Frokosten ble servert på øverste dekk mens vi seilte mot Kap Kri. Kjøkkenet bragte ut fersk papaya, skåret egg med urter og sterke lokale kaffe. Klokken 8:30 var vi i vannet, maske og fotsuler, og gikk ned i et verden av gigantiske muslinger, små hestehestere og hajer som gikk gjennom korallen. Dykkestedene – Manta Sandy, Blue Magic, Melissas Garden – lød som myter, men de var virkelige, og vi dykket dem to ganger om dagen.
Et ettermiddag hoppet vi opp på toppen av Arborek-øyen. Klatringen var kort men bratt, trinn som var gravd inn i steinen, og på toppen fant vi en håndlaget treplattform som overtok over korallen. En familie fra landsbyen hadde kommet opp med oss, barna som løp fremover med latter. Fra denne høyden kunne du se hvordan atollene danner en slags underjordisk konstellasjon, hver ene kronet med grønt og omgitt med beinhvitt sand. Tilbake på båten hadde mannskapet satt opp en sundowner-stasjon på fordekket. Gin og tonic med lime, og en plakett med grillert rifsfisk og sambal som hadde simret siden midnatt.
Vi tilbragte vår siste fulle dag i Dampierstredet, hvor strømmene bringer inn store pelagiske fisk. Jeg var ikke en sterk svømmer, så jeg holdt på snorkling ved kanten av drop-offen mens andre gjorde dykket. Selv fra overflaten så jeg en skole av bumbad parrotfisk som var større enn hunder, som beveget seg som en enkelt organismer. Båtens tender fraktet oss inn og ut, alltid i synsvidde. Den kvelden lå båten ankret i en bukt nær Wayag igjen, og vi svømte av fra bakplattformen under et himmel full av stjerner. Ingenting annet enn vannet og den enkelte splashing.
På den siste morgenen pakket vi langsomt. Det var ingen hast – vi var ikke hjemme i Sorong før midnatt. Vi åt mango-slikker på dekk, og bladgjennom bildene som dykkemesteren hadde samlet. Ti gjester, to hytter, tre dager av inngjemsing i et av jordens mest biodiverse marine miljøer. Det var ikke om luksus for luksusens skyld. Det var om å være i det rette sted, med en liten gruppe, på en båt som visste nøkkel til å bevege seg gjennom disse vannene.
