About Damai 2
Første jeg merket, var ikke båtens størrelse, men stillheten. Klokka 05:45, rett øst for Wayag, hadde hovedmotoren på Damai 2 stanset ti minutter tidligere. Besetningen beveget seg med stille presisjon, senket dykkeplattformen uten en eneste smell. En stuard rakte meg en termos med nystekt sumatransk kaffe – ingen plast, ingen papirkopp – mens dykkeguiden pekte på en svak strøm som dannet seg langs styrbord bow. Dette var ikke påtvinget ro, men en operativ rytme perfeksjonert over år i disse farvannene.
På 43 meter føles Damai 2 romslig uten å bli anonym. De syv kabinene – to master, fem deluxe – er plassert på lavere og hoveddekk, hver med separat regulert klimaanlegg, teakrammede portuller som åpner til havnivå, og private baderom med ekte keramiske fliser, ikke vinyl. Jeg bodde i forstevenskabinen: queensengen var plassert nøyaktig langs skrovs midtlinje, så selv under nattlige overfarter til Misool var det ingen urolig rulling som forstyrret søvnen. Dusjen tappet fort, en liten detalj som likevel betyr mye etter tre dykk hver dag.
Måltider ble servert under et skyggeskjerm på toppdekk eller i det åpne salonet, avhengig av vinden. Frokost inkluderte indonesisk lontong med sambal, vestlige egg på valgfri måte og frisk papaya. Lunsj var grillert mahi-mahi fanget samme morgen i skyggen av en øy i Dampier Strait. Middager vekslet mellom sakte stuet okseflesk rendang og sjømatkarry med lokale blåskjell. Spesielle kostbehov ble forutså, ikke bare tatt hensyn til – på dag to husket kokken at jeg hadde skvet bort peanuts til frokost og fjernet dem fra alle påfølgende retter.
Dykkingen var tilpasset Raja Ampats tidevann, ikke et stivt klokkeslett. Ved Cape Kri, planla vi slackvannet for å nå spissen akkurat når fusiljere begynte sin vertikale vandring. Båtens kompressorrom var plassert forut, isolert fra kabinene, og flaskene ble fylt kvelden før. Hver gjest hadde sin egen utstyrsplass med skyllebøtte, støvlestativ og stikkontakt for kameraladere. De to tendere – stive luftputebåter med elektrisk start – holdt seg ved dykkeplattformen, klare innen 90 sekunder etter dykkemesterens signal.
Kveldene var uten stress. En kveld, forankret i en bukt nær Gam, satte besetningen ut kajakker og paddleboards med vannfaste LED-lys til nattspading. Ingen kunngjøringer, ingen salgspitch – bare utstyr lagt stille på svømpelet. En annen kveld, etter solnedgang ved Arborek Jetty, viste førstemannen en kort slideshow med vårt dags undervannsmateriale på en skjerm festet til masten. Ingen filtre, ingen musikk – bare rå klipp fra gjests GoPros, synkronisert etter tidskode. Det føltes mindre som en presentasjon og mer som delt minne.
