About Emperor Harmoni
Det første lyset silte inn gjennom porthullet med en blålig glød, mens den 48 meter lange skrothylsen skar gjennom de rolige sundene mellom Waigeo og Gam. Jeg gikk barfot ut på dekket, hvor treverket ennå var kjølig fra natten, og så flyvefisker skjære over vannoverflaten foran bowen. Ingen stress, ingen folkemengder – bare den rolige bølgen som dannede seg bak oss mens vi nærmet oss Arborek Jetty. Den første dykkebriefingen skjedde over fersk papaya og toast i det indendørs spisearommet, og mannskapet hadde allerede begynt å kalle oss med navn.
Vi startet ved Cape Kri, hvor strømmen skjøv oss langs veggen som om noe usynlig førte veien. Tusenvis av anthias svirret over hardkorall, og jeg mistet tellingen av revhai. Tilbake om bord ventet soldekket, skjermet av en lerretmarkise, med kalde handklær og agurk-vann. Ettermiddagen brakte et kort stopp ved Arborek Village, hvor barn vinket fra stilt husene. Vi snorklet på det lille korallrevet like utenfor – mitt første møte med en dværgsjøhest, ikke større enn et riskorn, klebet til en gorgonian-fan.
Middagen var grilla mahi-mahi med jackfruit-sambal, servert på lange fellesbord i det klimatiserte spisearommet. Senere prøvde noen av oss karaokeværelset – skjeve versjoner av 90-talls-hits som ekkoet ned gangen mens andre spilte kort under dekklysene. Neste morgen lå vi for anker i Dampier Strait, hvor vannet var urolig etter nattens vind. Ved South Mansuar var koralldekningen nesten 100 % – jeg svevde over bordkoraller så store som spisebord, med en wobbegonghai som hvilte under en av dem som om den sov.
En kveld, mens vi lå for anker nær Wayag, ble jeg på øverste dekk langt etter midnatt. Ingen bylys, ingen fly – bare Melkeveien speilet i det svarte vannet og tilfeldige bioluminescente gnister når en liten fisk brøt overflaten. Nesten føltes det som flyging under dagenes driftdykk ved Melissa’s Garden: bløtkoraller som svingte i rytme, skoler av batfisk som delte seg rundt oss. Vi kom opp ved gummibåten, og mannskapet rakte oss iskalde sitrongress-drikker før de heist oss om bord.
Den siste morgenen besøkte vi en stamfamilie nær Sawinggrai. En eldre mann tegnet molo-mønstre i sanden og forklarte betydningen på bruddstykker av engelsk. På veien tilbake satt jeg på bowen og så på mens delfiner red trykkbølgen. Emperor Harmoni tok den åpne strekningen i ro – ingen kraftige sving, bare en jevn glid. Da vi la til i Sorong, føltes det ikke som om turen var slutt, men som om den var satt på pause – som om sjøens rytme hadde endret vår tidssans.
