About Prana by Atzaro
Vi holder baugen mot strømmen utenfor Dampier Strait mens det første lyset treffer kalkstensformasjonene. Prana by Atzaro er 55 meter lang – ikke den største her, men med riktig dypgang og stabilisatorer klarer vi å ligge stille mens gjestene glir ned i vannet, allerede fylt med wobbegonghai og blåringet blekksprut. Jeg har seilt disse farvannene i 18 sesonger, og denne båten svarer på roret som en langline-fiskebåt – presis, uten forsinkelse, selv når vi snur for en driftdykk ved Cape Kri. Størrelsen betyr at vi ikke trænger på dykkestedene. En kveld ligger vi for anker ved Mioskon, kun tre andre båter i sikte, og vannet er helt vårt.
Vi seiler etter et 3D2N-mønster gjennom Raja Ampats hjerte – Misool i sør, Wayag hvis været tillater, men oftest jobber vi de smale kanalene mellom Gam og Batanta der næringsrik strøm trekker til mantarayene nesten daglig. På dag én møter vi i Sorong, laster utstyr på akterdekkets dykkeplattform, og allerede klokken 14:00 flyter vi over korallteppene ved Arborek Jetty. Guide peker på tanken – et par dværgsjøhest sammenrullet i en gorgonie. Ingen skynding. Vi kommer opp, tørker oss på øverste soldekk, deler rundt frisk papaya og limejuice. Sjefskokken er fra Manado. Han vet hvordan man balanserer chili med kokos på en måte som varer etter seks dykk om dagen.
De ni kabinerne grupperer seg rundt en sentral korridor, alle med egen dusj med regndusj og individuell klimastyring – viktig når fuktigheten stiger over 85 % og man har båret flaske hele formiddagen. Dykkeplattformen er utstyrt med 12L aluminiumstanker, lavtrykksoppblåsing, skyllebassenger med strømmende vann. To kompressorer kjører parallelt, så vi venter aldri. Prana by Atzaro har to båter, ikke bare for landinger, men også for kveldskjøring langs mangroveskogene der gjestene ser flgefisk sveve over bioluminescensen. Dag to våkner vi klokken 05:30 til en strømstyrt dykk gjennom Yiliet, og tilbringer ettermiddagen ved Sagof Passage, der harde koraller klatrer opp veggen som glasmaleri.
Tredje morgen navigerer vi mellom kalkstensøyene nær Wayags berømte utsiktspunkt. Vi går ikke i land der oppe med mindre gjestene insisterer – stigen er bratt, og det virkelige showet er under vann. I stedet legger vi til ved en øy av hvit sand, setter ut kajakkene, og lar folk padle mens mannskapet tenner grillen. Behandlingsrommet er åpent til klokken 18:00 – 90 minutters massasje med frangipanolje, bestilt til frokost. Ingen har det travelt. Vi planlegger returen til Sorong til tidlig ettermiddag, avhengig av tidevann, slik at gjestene rekker kveldsflyene uten stress.
Vi seiler ikke til Komodo. Denne båten er bygget for Raja Ampats labyrint – de trange svingene, de plutselige svellene, de forankringsplassene som krever lokal kunnskap. Vårt mannskap kjenner hver eneste grunne sted fra Mioskon til Kri. De justerer landingsbroen slik at du ikke snubler når du kommer ombord etter en bølge. Vi har EPIRB, satellittelefon, full oksygenutstyr – standard her, men vi sjekker det daglig. Når musongen nærmer seg, endrer vi rute. I fjor november byttet vi ut et Misool-avsnitt med en beskyttet rute rundt Arborek og Wayil, og koralldekningen var tykkere enn jeg har sett på fem år.
