About Kanha Loka
Den første morgenen våknet jeg av lukten av salt og friskbrent kaffe som steg opp fra dækket. Det var bare etter 5.30, og himmelen over Padar-øya var blå og gull. Jeg trådte barfot på teak-dækket, som ennå var kaldt fra natten, og så på besetningen som allerede var i gang med å forberede båtene. Det var ingen hast, ingen skrik – bare stille bevegelser. Denne roen satte toneen. Vi var ombord på Kanha Loka, en 34-meter Phinisi, og fra det øyeblikket følte vi en annen rytme. Ikke hast, ikke overproduksjon. Bare oss, havet og en solid, godt vedlikeholdt båt under våre føtter.
Vi tilbrakte morgenen med å vandre opp Padars skråninger i stigende varme, og stoppet til å ta pust og se ned på halvmåneformede bukter – hvite, rosa og gull – som lå utlagt som en kart. Senere, etter en middag av grillfisk og spennende sambal på dækket, ankret vi nær Komodo-øya. Rangeren møtte oss med en lang stokk og en rolig advarsel: 'Ikke vandre av stien. De overvåker.' Å se dragenes nærhet – deres hale som trakk, munnen som var åpen – var mer primitivt enn jeg hadde forventet. En gryntet mens det lå og solgte seg nær stien, og viste av gule tenn i munnen.
Ettermiddagen tilbragte vi med å dykke på Rosabeach, hvor sanden får sin farge fra knust korall, ikke noen turistmyte. Vannet var varmt og revnen var nær kysten. Lyseblå stjernestjerner, sjøegern og en langsomt bevegende oktopus som hadde skjult seg i en kråke lagde oss til å svømme i nær en time. Men den store overraskelsen var Manta Point. Vi sprang i sjøen uten å vite om de ville komme. Da, innen noen minutter, cirka to store mantar cirklerte under oss, vinger som fløy som underjordiske seil. En passerte så nær jeg kunne se mønsteret på ryggen – som en fingeravtrykk.
På andre kveld ankret vi på Kalong, en liten øy med en mangrove-skog som kommer til live ved solnedgang. Da solen sank bak skogene, sprang tusener av fruktfluer ut i luften, og svirlet som røyk. Vi så på fra sundecket med kalde drikker, noen av oss prøvde karaoke under stjernene. Lydsystemet var ikke perfekt, men ingen brydde seg. Neste morgen besøkte vi Taka Makassar, en sandbar som dukker opp ved lavvann. Det er grunt i 200 meter i alle retninger – overraskende, som å gå på en speilflate. Vi fløt på Kanawa etter det, hvor strømmen bringer med revfisk og vannet skifter fra turkis til blått. Dykkguide pekte på et liten pigmeaseahorse som klekt til korall – lett å overse hvis du ikke holder øye på det nøye.
Kanha Loka har fem hytter, og vi bodde i en Deluxe Ocean-hytte. Den lå under dækket, men følte ikke stengt inne – stort porthole, virkelig luftstrøm og tykt sengetøy. Baderommet var kompaktt, men funksjonelt, med god vanntrykk. Middagene ble servert i familie-stil: store plater med nasi goreng, grillfisk, tropisk frukt. Ingen fem-stjerners-fantasi, bare fyllede, smakfulle måltider. Jeg syntes det var bra. Sundecket hadde skygge- og solsoner, og jeg tilbragte timer der med en bok, mens flygefisk skittert vekk fra vår båtens vannlinje.
