About Derya
Den første kvelden fortalte meg alt. Da solen dippet bak Kelors takkete silhuett, la mannskapet ut et spread av grillet fisk og papayasalat på akterdekket. Jeg satt i skredderstilling på en polstret matte, med jevn bris, og den eneste lyden var det myke klirret av bestikk og fjerne revbølger. Det var bare seks av oss den turen – godt under Deryas kapasitet på 13 gjester – så hele styrbord side føltes som mitt eget. Den ene kabinen, plassert akter, hadde brede ventilasjonsrister vinklet for å fange kveldsvinden uten å ofre privatliv.
Derya er 22 meter uten-dikkedarer trephinisi bygget for funksjon, ikke prangende. Salongen er kompakt, men smart arrangert: et sammenleggbart bord til måltider, takvifter som faktisk beveger luft, og oppbevaringsbokser under benkeplassene. Innen kl. 05:30 på dag to hadde mannskapet allerede flyttet ankeret stille fra Pink Beach til Padar, og plassert baugen perfekt for soloppgangsbilder uten å vekke gjestene. Jeg la merke til hvordan de brukte håndsignaler under overgangene ved daggry – ingen roping, bare stille koordinering.
Rytmen i 3D2N-turen føltes velutført. Etter Padar-klatringen kjølte vi oss ned med en lang snorkling ved Manta Point, der strømmen sveipet oss mildt langs revkanten. En mantarokke sirklet nær, med vingespissen som streifet innen en meter av fin-ene mine. Deryas mannskap kastet ut tau-stigen midt i driftet, og tidsjusterte det så vi kunne klatre om bord uten å kjempe mot dønningen. Senere, ved Kanawa, anket de i sandkanalen mellom de to revene, og lot oss svømme frem og tilbake uten båtskygge over.
Det som skilte seg ut, var ikke luksus, men oppmerksomhet. Kokken husket hvem som tok kaffen sin svart. Førstestyrmannen hadde ekstra snorkelstropper i tørrsekken. Og når ettermiddagsvinden slo inn fra Sebayur, justerte kapteinen kursen litt for å ta bølgene på skrå og redusere rullingen. Ved Kalong så vi flaggermusene spiralere ut i mørket fra soldekket, mens vi lå tilbakelent på foldede solputer mens himmelen ble indigo.
På den siste morgenen anket vi ved Taka Makassar. Sandflaket dukket opp ved lavvann, og Deryas lille gummibåt fraktet oss inn. Ingen hast, ingen folkemengder – bare tid til å vade gjennom knedypt vann, mens bitte små krabber pilte mellom korallbiter. Tilbake om bord serverte mannskapet fersk kokos og stekte bananer før de stuet utstyret for returen til Labuan Bajo. Det var ikke prangende, men det var stramt, effektivt og stemt etter øyenes puls.
