About Panrita
Første morgen våknet jeg før soloppgang, vekket av ankerkjedens rasling og mannskapets hvisking foran på dekk. Det var svalt, og himmelen over Rinca var fortsatt mørk, men galleyet var allerede varmt av stekte løk og kaffe. Vi hadde gått om bord sent kvelden før, med baggasje som dunket ned trappen av tre, og jeg hadde knapt fått registrert Panrita – en 38-meter lang phinisi med brede dekk og messingdetaljer. Ved daggry forstod jeg at vi lå for anker nær Padar, og silhuettene av de skarpe toppene så ut som noe fra en annen planet.
Den første fulle dagen brukte vi på øy-hopping, i en rytme som føltes helt riktig. Et lite snorkelstykke ved Kelor på ettermiddagen ga oss en smakebit – bløtkoraller som svingte i strømmen, papegøyefisk som fløy under kanten. Så, ved solnedgang, klatret vi opp på Menjerite. Det er ikke høyt, men utsikten tok pusten fra meg: tre rosa strender som strålte utover som fingre, og båten så liten nede under. Middagen var steikt mahi-mahi og sambal matah under stjernene, servert ved et langt bord der vi alle satt sammen – 12 gjester, og mannskap som beveget seg stille mellom oss.
Andre dag var den store. Opp klokka 05:30 for Padar i første lys. Stien er brattere enn den ser ut, men da solen traff bukten, ble vi alle fem på toppen helt stille. Vannet var ikke bare blått – det var lagdelt, som om noen hadde hatt turkis, smaragd og safir i seg. Etter frokost ombord dro vi til Komodo Island. Rangerne hadde stokkene sine klare, og vi så to drager – én som spiste en død hjort, den andre som bare lå i skyggen og flauet med tungen. Etterpå føltes Pink Beach som en belønning. Vi svømte i grunnvannet, med det blekrosa sandet under overflaten, og jeg samlet et lite fragment av rosa korall, og fikk senere vite at det var foraminifera – mikroskopiske organismer, ikke knuste skall.
Manta Point var til middagstid. Strømmen var sterkere enn jeg hadde regnet med, men dykkeguiden rakte meg en revhake og pekte. Jeg så den første mantan gli under meg, så en til, med vinger bredere enn jeg er høy. De sirklet rundt rensestasjonen som urverk. Tilbake på dekk: kalde kluter og limejuice. Om kvelden lå vi for anker ved Kalong, en liten øy med et stort koloni fruktfugler. Etter hvert som solen sank, tok tusenvis av dem til himmelen – en svart virvelflod mot den oransje himmelen. Båtens lys ble tent, og mannskapet serverte satay og sterk tofu.
Siste morgen: Taka Makassar. Sandbanken vises bare ved lavvann, en lang bue av hvitt midt i intet. Vi vada ut, tok de vanlige gruppebildene, men sto så der, til anklerne i vann, og så på da tidevannet rullet tilbake. Så videre til Kanawa – grunt rev nær land, perfekt for avslappet snorkling. Jeg så en liten blå blekksprut krypre under en stein. Vi dro klokka tolv, og kjørte tilbake til Labuan Bajo på tre timer. Mannskapet delte ut kalde drikker og et utskrevet bilde av oss på sandbanken. Ingen press på dricks, men vi ga likevel – i kontanter, diskret.
