About Kimochi
Vi holder motorene av så lenge det lar seg gjøre når vi rundet nordspissen av Komodo Island. Vinden må treffe fra siden, ikke bakfra eller rett i front – akkurat rett, og da svarer Kimochi. På sine 20 meter er hun ikke den største phinisen her ute, men skroget av Ulin- og Jati-tre kjenner bølgene. Vi har følt hvordan hun setter seg i sjøen mellom Sebayur og Batu Bolong, som om hun var født til det. Når musontiden skifter, tilpasser vi oss. Sånn holder vi tolv gjester stabile uten å ødelegge stemningen.
Hun tar tolv gjester fordelt på fem kabiner, alle under dekk, hver med eget justerbart klimaanlegg og ekte ventilasjon for de som foretrekker sjøluft. Ingen to kabiner er helt like – snekrverket her følger ikke serieproduksjon. En har litt høyere tak, en annen vender mot den roligere siden når vi ligger for anker utenfor Pink Beach. Besetningen vet hvilke gjester som setter pris på hva. Gastronomien på kjøkkenet kjører på propan, ikke strøm, for fersk hvitløk stekt i løk gjør forskjellen mellom en bra måltid og et man husker klokka fem om morgenen når solen treffer Padar.
På en vanlig 3D2N-tur ankommer vi sent på ettermiddagen. Gjester kommer fra fly til Labuan Bajo, får seg innlosjert, og så seiler vi til Kelor for et rolige solnedgangsbad. Neste dag starter klokka 05:30 med kaffe og orientering – Padars svingende sti krever tidlig lys og lav varme. Klokka 07:30 står du på ryggen, men vi drar ikke ut tiden. Strømmen bygger seg mellom Komodo og Rinca mot middag, så vi flytter oss til Loh Liang for dragevandringen. Vi holder gjøkken klar 15 minutter i god tid – rangerne venter ikke.
Etter lunsj på dekk drifter vi over til Pink Beach, ikke for stranden, men for revskråningen på østsiden. Dykk der, og du ser mer enn sand. Deretter Manta Point på ettermiddagen – samme sted, annen tidevann. Vi legger oss for anker oppvind og lar strømmen bringe dem til oss. Du jakter ikke mantar. Du venter. På dag tre går vi østover til Taka Makassar hvis bølgegangen er under 1,5 meter. Hvis ikke, gir Kanawas indre lagune likevel korall og hvit sand. Uansett er vi tilbake i Labuan Bajo klokka 16:00, tanket, rengjort og klare for neste besetning.
Dykkerutstyret er både DIN og Yoke, og vi har reservemaske med brilleinsetninger – ikke fordi vi reklamerer med det, men fordi noen alltid glemmer. Gjøkken vår er en 5,2 meter RIB med 90 HP – nok til å unnslippe en byge, ikke overdrivelse for opptog. Vi kjører ikke ekspedisjoner til Weh eller Cenderawasih. Kimochi er for Komodo: vinden, strømmen, drager, tidevann. Det er nok.
