About Maipa Deapati
Vi var i ferd med før soloppgangen på dag én, ikke med motorbrøl, men med en myk glid ut fra Labuan Bajos havn, mens himmelen fremdeles var støvet med stjerner. Jeg sto på øvre dekk på Maipa Deapati, barføtt på teaktræet, og så på mannskapet som i stillhet justerte seilene – mer av tradisjons skyld enn fremdrift, men gesten forankret turen i noe eldre enn turisme. Da solen hadde klart seg over Komodoøyas kam, lå vi og drev ved Kelor, der sandbankene skifter med tidevannet og grunnvannet gløder turkis. Det var en myk start, ingen stress, bare snorkelutstyr festet til relingen og frokost med kokte egg og papaya allerede dekket under på spisebordet.
Båten har seks kabiner, alle plassert akterut, alle med klimaanlegg som brummer akkurat nok til at du vet det fungerer. Jeg tok kabinen med utsikt mot styrbord på nedre dekk – kompakt, ja, men med ekte dør (ikke gardin), leselys på messingarm og ventilasjon utover klimaanlegget: en liten vindusluk med lameller som lot sjøluft strømme inn når vi lå til ankers. Badet, kledd med hvite fliser, hadde en detalj de fleste ikke nevner: et gulvutløp som faktisk henger med i dusjen. Ingen pøl, ingen kriger mot toalettet. Den typen detalj, liten men gjennomtenkt, dukket opp igjen og igjen – fra skyllebøttene som allerede sto klare på dykkeplattformen etter hvert snorkelstopp, til de kjøligede handkler som lå pent oppfoldet etter lunsj.
Dag to begynte med Padar ved første lys. Vi gikk ikke opp til det berømte utsiktspunktet; i stedet tok vi den lavere stien på nordflanken, der geitestiene skjærer seg gjennom savanngraset og utsikten åpner seg mot tre bukter samtidig. Båten hadde tidsfestet det perfekt – tilbake om bord klokken 8:30, akkurat som passaten tok til og kjøkkenet serverte kokospannekaker. Senere, på Manta Point, så jeg på et rensesenter i tyve minutter, en revhaier som snusa i korallene mens to mantarøyker svevde som skygger. Maipa Deapatis mannskap senket bakplatformen tidlig, holdt vannflaskene iskalde og ropte ikke. Den stillheten, den avvisningen av å overstyre naturen med kommentarer, gjorde dyrelivet mindre som en forestilling.
Middagen var under markisen på øvre dekk, bordet opplyst av lyktene. Sjefen hadde steikt spissnæbb med gurkemeie og sitrongress, servert med grønne bønner og sambal matah. Det var vin, ja, men også lokal Bintang, og en spilleliste som ikke bare slo til med lounge-remixer. På den siste morgenen lå vi til ankers ved Kanawa, der sandbanken kommer til syne ved lavvann som et sandaltare. Jeg svømte ut alene klokken 7, vannet så stille at det speilet skyene. Tilbake om bord var mannskapet allerede i ferd med å stue dykketanker, flette handkler og sette kabiner i stand til returen. Ingen spurte om drikkepenger. Den typen selvsikkerhet – stille, profesjonell – var den egentlige luksusen.
