About Behike
Vi holder henne jevnt gjennom den grunne innseilingen til Sebayur i første lys – akkurat nok vann under kjølen, og mannskapet kjenner hver stein. Behike, på 15 meter, er ikke det lengste fartøyet her, men hun er bygget riktig: bred i midjen, balansert for chopen mellom Komodo og Rinca. Den stabiliteten betyr noe når du kommer tilbake fra en dragevandring, sliten og dekket av rødt støv, og vil ha et rent, tørt steg på dekk. Vi haster ikke. Vi letter inn i ankerplasser som Kalong i skumringen, der himmelen fylles med fruktflaggermus og båten ligger i ro, ingen sving, ingen drift.
Gjestene våre bor i en av fire kabiner: to mestekabiner med private balkonger, og to deluxe-konfigurasjoner under. Hver har individuelt kontrollert AC, solid teaksnekring, og ensuite-bad med ekte vanntrykk – ingen bøttedusjer her. Master panorama-balkongen vender vestover, så du våkner til sol over Padars topper og kan se lyset treffe kollene fra solstolen. Vi holder støyen nede mellom dekkene med ekstra isolasjon, for en god natts søvn før strømmen ved Manta Point er ikke-forhandlingsbar.
På en standard 3-dagers tur henter vi gjester i Labuan Bajo innen middagstid. Første stopp er Menjerite – liten øy, hvit sandspiss, god snorkling rett fra stranden. Vi tidsjusterer det for sen ettermiddag så lyset er flatt og gyllent, perfekt for bilder. Etter middag flytter vi ankeret til Kelor i månelys. Dag to starter tidlig: Padar ved soloppgang, klatre serpentinene til toppen, så ned til Komodo Island for ranger-ledet dragevandring. Vi pakker lunsj og drar rett til Pink Beach – en halvtimes seiling, men vi går sakte gjennom kanalen for å unngå dønningen. Etter lunsj driver vi ved Manta Point, og lar strømmen bringe mantaene tett på. Ingen motorer i gang. Bare fins og stillhet.
Dag tre er Taka Makassar – grunt sandflak, vann som glass. Vi legger gummibåten på stranden og rigger opp skygge. Barn padler, voksne flyter. Så Kanawa, der korallen begynner rett under overflaten og revskråningen faller bratt. Snorklere blir ute til fingrene rynker. Vi returnerer til Labuan Bajo innen kl. 17:00, fulltanket og rengjort. Mannskapet sjekker hver line og luke før dokking. Det er rutine, men det er det som holder Behike klar for neste gruppe.
Vi presser ikke mot Raja Ampat – denne båten er bygget for Komodo. Strømmene, ankerplassene, omløpstidene – alt stemt for parkens rytme. Vi har kjørt turer gjennom Sape-stredet i monsunsesongen, og Behike holdt kursen når andre snudde tilbake. Det er ikke skrøyt. Det er bare å kjenne skroget, motoren, mannskapet. Vi har to 315 HK Mitsubishi-diesler – mer enn nok kraft for en 15-meter, og de tomganger rent. Ingen røyk, ingen stamming. Når vinden er mot tidevannet ved Loh Liang, kjemper vi ikke mot det. Vi venter, så drar vi.
