About Bombana 2
Første morgen husker jeg lukten av varm kaffe og nyhugget tre på øverste dekk. Vi hadde lagt til for natten utenfor Padar, og fra øvre dekk så øyas buede ryggriller ut som om de var skåret ut av vind og tid, ikke geologi. Lufta var sval, akkurat nok til at fleeceputen rundt skuldrene føltes behagelig. Nede på underdekket hadde mannskapet allerede satt i gang frokosten – fruktplater, bløtkokte egg, toast med lokal honning. Ingen stress. Det var rytmen: avslappet, men aldri lat.
Vi hadde gått om bord på Bombana 2 sent på ettermiddagen dagen før i Labuan Bajo. Den 60 meter lange skrota lå lavt og solid i vannet, med to master som reiste seg som voktere. Etter velkomstdrikken – lime, sitrongress og noe sprudlende jeg ikke kunne navngi – la vi til for natten utenfor Kelor. En kort tur med båten tok oss til stranden, hvor vi tok en tur opp til utsiktspunktet for solnedgang. Utsikten slo meg ned: fem øyer strålende ut i alle retninger, havet skiftet fra turkis til dyp indigo. Tilbake om bord ble middagen servert under strengelys – steikt mahi-mahi, sambal og stekt kangkung. Bordet var langt, og vi satt alle sammen, byttet historier.
Andre dag startet før daggry. Vi var oppe på dekk klokken 05:45, innpakket i jakker, mens båten gled mot Padar. Turen opp var brattere enn den så ut, men soloppgangen gjorde den verdt hvert eneste skritt – gyllent lys som strømmet ned i buktene, en etter en. Mot formiddag var vi snorkelferende nær Komodo Island, deretter tok vi en vandring gjennom savannen sammen med en ranger. Å se drageøglerne på nært hold var surrealistisk – halene slengte seg bakover, kjevene litt åpne, øynene som polerte steiner. Ettermiddagen tilbrakte vi på Pink Beach, hvor sanden virkelig har en rosa klang fra knust korall. Så Manta Point: jeg flytende over dem i nesten tjue minutter, og så på vingene deres som beveget seg gjennom vannet.
Den siste dagen besøkte vi Taka Makassar – en sandbank som dukker opp ved lavvann som en fata morgana. Vi gikk hele strekningen, tok bilder, og svømte deretter ut til Kanawa, hvor korallrevet faller brått ned i det blå. Mannskapet hadde satt opp baksiden med stiger og flytehjelpemidler. Noen av oss snorklet til leppene føltes numme. Da vi seilte tilbake mot Labuan Bajo, var stemningen rolig. Ikke trøtthet, men mett. Vi hadde sett fem øyer, tre slags hai, og flere stjerner enn jeg visste var mulig. Båten tok kryssingen glatt – ingen svingninger, bare en jevn summing fra maskineriet under oss.
Bombana 2 er ikke pompøs. Kabineinteriøret er rent, trearbeidet ærlig, og servicen er oppmerksom uten å være påtrengende. Det den gjør godt, er plass: vide dekk, en øvre lounge skjermet av seilduk, og et spisebord hvor du aldri føler deg trangt presset. Jeg delte kabin med partneren min – den var trang, men senga var fast, AC-en effektiv, og portvinduet lot seg åpne for sjøluft. Vi gikk mesteparten av tiden uten sko. Det føltes riktig.
