About Barakati
Den første morgens lyset traff teakdekket nettopp da vi ankret nær Kelor – kaldt og gullent – med tåke ennå som kurlende over vannet. Jeg husker å drikke søte balinesiske kaffe fra en tykk keramikk mug – omgitt av en tykk sarong mot den tidlige brisen – mens geckos sprang mellom de polerte treplankene. Båten luktet salt og nybakt brød fra galgen – hvor kokken allerede trakk ut gullgule bananpannekaker. Den stille stunden satte tonen – ikke flotte, men dypt rolig – som om båten hadde vært ventende i disse vannene i år.
Vi hadde bordet på Barakati sent på ettermiddagen før i Labuan Bajo – etter en rask sikkerhetsbeskjed og kabinetildeling. Min partner og jeg hadde Bonelalo Rom Deluxe – plassert midtskips – med et fast dør og to portholer som ble åpnet om natten for brisen. Sengen var fast – med et luftig bomullstak – og det var en virkelig leselampe over – ikke bare en stripebelysning. Ingen AC – men en sterkt overhengende ventilator som humret stille – og vi trengte aldri mer.
Dagen etter begynte med Padar-øyen på daggry. Vi gikk tidlig – bare over 5:30 – da luften ennå var myk og lyset skar lange skygger over den rosa sanden nedenfor. Utsikten fra sadelen var aldri en skuffelse – men hva som overrasket meg var hvor stille det føltes – selv med noen andre båter. Etter klatringen snorklet vi på Komodo – før vi flyttet til Pink Beach ved middag – hvor sanden virkelig skinner når solen er høyt. Mannskapet hadde satt opp skjermete madrasser og kaldt vann på dekk – og jeg tilbragte ettermiddagen med å lese under en parasoll med ett fot i vannet.
Ettermiddagen bragte den virkelige høydepunktet – å svømme over Manta Point. Vi drifte i nesten 40 minutter – med finner som bare skar over overflaten – mens fem mantaer cirklet nedenfor – noen som passerte så nær jeg kunne se mønstrene rundt deres munner. Våpenføreren holdt nær – og tappet på min skulder for å peke ut en rengjøringsskalle på en gigantens vinge. Tilbake på båten – ventet en kald lime-soda og et dusj med virkelig vanntrykk. Den kvelden – så vi seilte over Kalong-øyen – hvor tusener av fruktfluer svirlet ut av mangrovene ved solnedgang – som et svært svart skygge mot skiftet.
Den siste morgenen ankret vi ved Taka Makassar – sandbaren som synes opp ved lavvann som en mirakel. Vi gikk ut til den – med latter da vi sank litt i den hvite sanden – før vi svømte ut til hvor blått ble dypt. Kanawa fulgte – med koral bare 20 meter fra stranden – full av parrotfisk og clownfisk. Tilbake til Labuan Bajo gikk det smidig – motoren var en jevn puls under spisestuen hvor mannskapet serverte den siste plassen med friturede bananer og sterkt kaffe. Jeg forstod ikke hvor mye jeg hadde kommet til å stole på båtens rytme før den stoppet.
Barakati er ikke den største eller mest moderne Phinisi – men den følte ærlig. Treplankene krakker i varmen – seilene åpner ikke alltid – men mannskapet kjenner kanalene som sine egne hender. Vi savnet soloppgangen på den siste dagen fordi ankren tok lengre å løfte enn forventet – men ingen virket stresset – bare justerte planen. Det minnet meg om at dette er fremdeles villkyst – og båten – for alle dens bekvemmeligheter – er en del av denne villheten.
