About Zada Nara
Den første morgensol skinnet over styrbordrelingen på Zada Nara da jeg trådte ut barføtt, tredekket var fremdeles kjølig fra nattluften. Jeg husker lukten av sandeltrær fra solterasene blanda med saltvannspray. Vi hadde lagt anker sent på dagen nær Kelor dagen før, og nå stod øyas grønne kon utpreget mot en pekefarget himmel. Det føltes som om vi var de eneste båtene i sundet – bare generatorens dyppe lyd nedenfor og styrmannen som kalte ut kurserjusteringer på bahasa.
Vi tilbragte tre dager med å bevege oss gjennom den nordlige bue av Komodo nasjonalpark, og jeg var overrasket over hvor raskt det ble et rytmisk mønster. Etter frokost i innendørs spisestuen – frisk papaya, egg lagt på bestilling, sterkt lokale kaffe – gikk vi til Padar på førsteløpet. Hike opp switchbackene var varmt men ikke brutal, og fra toppen åpnet det seg den ikoniske tretakkbukten: hvite sandkurver som omfamnet turkisblått vann, med Komodo-øyens bratte rygg over kanalen. Mannskapet hadde middag på dekk klar da vi kom tilbake – grillfisk, sambal, agurkesalat – servert nettopp da vi begynte å drible mot Bidadari.
På dag 2 gikk vi på dragepromenade på Komodo-øyen med vaktmester ledsagelse. Å se dem i nærheten – gule forkede tungan og klør som klikket på tørt jord – var surreal. De beveget seg som noe eldre enn øya selv. Vi hadde utstyr klart i hyttene mellom stoppene, og jeg appretierte at hver rom hadde individuell AC-styring og eget bad. Inget deling av bad, noe som betydde mye etter bløte stier og saltregnsmaske. Ettermiddagen gikk vi på snorkling på Manta Point nær Batu Bolong. Jeg tellte syv manta i 20 minutter, en som cirklerte så nær jeg så mønsteret av porer langs skulderen.
Zada Nara er ikke en dykkebåt, men de støtter snorkling perfekt. Plattformen på akterenden gikk ned glatt, og snorkelmunster, masker og flytevester var lagt ut hver gang. Vi stoppet på Pink Beach sent på dag 2 – mindre besøkt enn jeg forventet. Sanden er virkelig rødaktig, men du må se nærmere. Solsettet kom fra solterasen med kalde Bintangs og en playliste av 70-talls rocke som mannskapet på noen måte kjente alle ordene til. Den natten lå vi anker nær Kalong-øyen. Himlen ble indigoblå, og flåttene begynte sin eksodus på skumringen – tusener av dem spirlet inn i mørket som røyk.
Dag 3 tok oss til Taka Makassar først, håpet om klart vann. Det var ikke det speilflatte synet noen hevdet, men fortsatt godt nok til å se parrotfisk som følget korallstøv. Kanawa kom neste, hvor vi svømte rett opp til sandbaren på lavvann. Manngapet hadde en siste middag – lemper i bananblad, fruktstikker, kald te – og vi åt mens vi motorede tilbake mot Labuan Bajo. Jeg forstod ikke hvor stille det hadde vært før bylysene dukket opp: ingen menneskemasser, ingen selgere, bare båtens jevne fart.
