About Adishree
Den første kvelden, akkurat idet solen traff kammen på Kelor Island, tente mannskapet parafinlykter langs Adishrees akterrekke. Ingen generatorer ennå, bare knirket fra rigget og sammenkjør med små bølger mot skroget. Jeg satt på den polstrede benken på nedre dekk, barfot, og så en fregattfugl sirkle klippen. Det handlet ikke om luksus – det handlet om timing. De hadde anket tidlig, stille, og lot båten roe seg slik at vi kunne padle kajakk før middag uten motorstøy som skremte rev-hegrene.
Adishree er 25 meter teak og jerntre, sjøsatt med tradisjonelle phinisi-linjer, men oppdatert for komfort. Tre kabiner sover seks, selv om båten tar opptil tolv – det betyr at fellesområdene aldri føles overfylt. Mestekabinen ligger akter, med en queenseng som ikke berører noen av skrogssidene, noe som reduserer rullefølelsen. Jeg la merke til at dekksmannskapet ryddet dykkestigen bort etter frokost kl. 07:15 presist, så den ikke skulle forstyrre soloppgangsbildene på Padar. Den typen stille koordinering holdt seg konsekvent.
På dag to våknet vi kl. 05:40 til varme bananpannekaker på øvre dekk. Klatringen opp Padar var støvete innen kl. 07:00, men verdt det – utsikten over de tre buktene i morgenlys slår et hvilket som helst postkort. Tilbake om bord innen kl. 09:30 hadde mannskapet allerede skylt tanker og lagt ut kjølte håndklær. Vi snorklet Manta Point innen kl. 10:15. Strømmen var mild, og to mantarokker sirklet renserestasjonen i nesten tjue minutter. Lunsj var jackfruit-karri med kokosris, servert under den skyggefulle salongmarkisen.
Den tredje morgenen anket vi ved Taka Makassars sandflak like etter kl. 07:00. Vannet var så grunt og klart at du kunne se piggrokker halvt begravet i siltet. Innen kl. 09:00 hadde vi stoppet ved Kanawa for en siste svøm over korallskråningen, der flaggermusfisk stimet nær en falt korallbommi. Returen til Labuan Bajo tok to timer under seil, med motoren av, og baugen som kuttet gjennom et speilflatt strede. Ingen musikk, bare vind og mannskap som mumlet på Bahasa.
Det som skilte seg ut, var ikke maten eller utsikten – selv om begge var sterke – men rytmen. Ingen jagete overganger. De tidsjusterte drivstoffstopp til etter middag, så motorstøyen ikke blødde inn i gullkvarteret. Tenderen, en stivskroget oppblåsbar med polstrede seter, kjørte skyttelturer uten å overlaste. Og om natten dempet lysene på nedre dekk seg automatisk kl. 21:30, og oppmuntret til stjernekikking. Dette er ikke en festbåt. Den er for folk som vil bevege seg gjennom Komodo som tidevann, ikke trafikk.
