About Kanthaka
Første jeg la merke til var lukten av kardemommekaffe som steg opp fra kjøkkenet da daggryet brøt over Padar. Jeg gikk barføtt på teakdøket, som fremdeles var kjølig fra natten, og så silhuetten av Komodo-øya i det fjerne. Vi hadde lagt til ved Kalong kvelden før, og flaggermus sirklet allerede over mangroveskogen. Ingen stress, ingen folkemengder – bare mannskapet som stille forberedte frokost og den myke knirkingen fra skroget. Dette var ikke en tur. Det føltes mer som å få adgang til et hemmelig sted.
Kanthaka er 33,7 meter håndsålt phinisi, men du merker ikke størrelsen fordi den bare tar med seg ti av oss. De fem kabinene – Sagara, Nandini, Jivana, Mihika, Aruna – er plassert på nedre dekk, hver med god ventilasjon og private baderom som faktisk fungerer uten pumpeproblemer. Jeg bodde i en Mihika-kabin, som delte baderom men hadde eget portvindu og oppbevaringsnicher. Om natten var skipet stille. Ingen motorstøy etter klokka 20, bare lyden av vann som slår mot skroget.
Vi fulgte en klassisk 3D2N-rute, men tidsplanen var mer gjennomtenkt enn jeg hadde forventet. Dag én startet med en kort overføring fra Labuan Bajo til Menjerite. Vi snorklet på ettermiddagen da sola sto lavt, og revet – med bløte koraller som vajet som slør – var enkelt å fotografere. Ingen andre var der. Om kvelden spiste vi grillset fisk og jakfrukurry, servert på ekte porselen, ikke plast. Sjefkokken husket kosthensyn uten at vi måtte si det to ganger.
Dag to startet på Padar, med kravling rett etter soloppgang. Utsikten fra toppen – trestielt panorama i pastellrosa og blått – var full av dagsbesøkende på nedre platå, men vår gruppe tok en sidesti som guideren kjente, og vi hadde øvre åsen for oss selv. Etter Komodo-øya, der vi så drager som spiste på en vannbuffelkropp (litt grusomt, men ekte), snorklet vi på Manta Point. To mantar sirklet rundt oss i nesten tyve minutter. En passerte så tett at jeg følte vannforflytningen i ansiktet.
Siste dag traff vi Taka Makassar ved lavvann – bare sandbank og turkis, ingen mennesker. Så Kanawa for siste snorkling. Mannskapet hadde pakket en avsluttende lunsj med satay og tropisk frukt, og vi spiste på fordekket mens vi seilte tilbake. Ingen stress. Ingen nøyaktig avgang klokka 14:00. De ventet til vi alle hadde tatt oss tid. Da vi la til, følte jeg meg ikke utmattet. Jeg følte meg tilpasset – saktere, mer oppmerksom på tidevann og lys.
