About Catnazse Liveaboard
Første morgen våknet jeg ikke av en ringeklokke, men av tøylene som skrapte mot masteren og et gyllent skinn som krøp over vannet bak Kelor Island. Jeg gikk barføtt ut på døket i en tynn morgenkåpe fra min hytte og så hvordan himmelen skiftet fra indigoblå til ferskenrosa. Lufta var sval, akkurat før varmen fra Flores-havet tok over. Vi hadde ankommet sent kvelden før, og lagt til uten mye støy etter en enkel, men generøs middag med steikt mahi-mahi og stekt aubergine. Besetningen hadde allerede lagt ut snorkelutstyr ved dykkestasjonen – et lite tegn, men et som fortalte meg at denne turen ville gå som smurt.
Den første fulle dagen handlet om å jage lyset. Soloppgang på Padar var verdt det tidlige klokkeslettet. Våpenstier oppover i halvmørket, veiledet av lommelykter, endte med at vi satt på ryggen og så solen renne over øyene og forvandle de rosa og okerfargede klippene til noe nesten urealt. Etter frokost ombord, seilte vi til Komodo Island. Rangerne ventet allerede med sine lange stokker. Vi så tre drager på nært hold – en som gapet slappa ved en vannhull, en annen som krøp gjennom undervegetasjonen som en treg, skallet elv. På Pink Beach var sanden ikke bare rosa – den var rustbrun på steder, fra skall av foraminiferer blandet med korallstøv. Jeg snorklet like utenfor kysten og så en liten blekksprut som fløy mellom steinene.
Manta Point var overraskelsen. Jeg hadde sett videoer av mantaråer før, men ingenting forberedte meg på stillheten under overflaten – og så den plutselige skyggen som gli under meg. To mantaråer, hver bredere enn jeg er høy, sirklet rundt rensingsstasjonen som klokkeverk. En hov over meg, gjelleåpningene pulserte, før den slo med vingene og svømte bort. Tilbake på døket ventet en kald lime-soda på en brett. Besetningen husket hvem som tok sukker. Den kvelden lå vi for anker nær Kalong Island. Etterhvert som solen sank, løftet tusenvis av fruktfugler seg fra mangroveskogen i et sakte, sirkelende spiralsløy. Vi så på fra øvre døk, med føttene dinglende over kanten, mens himmelen ble lilla.
Tredje dag begynte med et bad på Taka Makassar. Sandflaket dukket opp ved lavvann som en fata morgana – et langt, buet strekk med hvit sand midt i intet. Vi løp rundt som barn, tok gruppebilder og flytende på ryggen i det varme vannet. Så gikk det videre til Kanawa, der revet falt brått ned i det blå. Jeg holdt meg til gruntvannet og så likevel en harlekinkløverfisk klebet fast i seagraset. Catnazse Liveaboard sin lydanlegg spilte lav reggae mens vi seilte tilbake til Labuan Bajo. Ingen hadde lyst til å pakke. Min hytte – Superior Room Cafasa 1 – var liten, men smart inndelt. Senga var fast, klimaanlegget effektivt, og pøtelen ga perfekt utsikt til bølgeslaget om natten.
Maten var konsekvent god – ikke pompøs, men fersk. Frokostene varierte: stekt ris den ene dagen, bananpannekaker den neste, alltid med sterk lokal kaffe. Lunsj var bufett: steikte fisk, tempeh, agurkesalat, noen ganger blekksprut i blæret. Middager føltes som arrangementer – satayspyd steikt over en liten grill på døket, eller en hel steikt snapper med chili-lime smør. Det var ingen pretensjoner om femstjernerservice, men besetningen var oppmerksom på en stille, profesjonell måte. Ingen kunngjøringer over høyttalere, ingen tvungne aktiviteter. Bare rom, rytme og steder som får deg til å glemme passordet ditt.
