About Navila
Det første jeg la merke til var stillheten. Ikke stillhet som i stillhet – det var tekkens knirk og bølgene som skvulpet mot skroget – men den typen ro som bare kommer når du er virkelig ute til havs. Jeg våknet før soloppgang på dag én, pakket inn i en tynn bomullsdragt fra hytten min, og gikk barfot på dekk. Himmelen var fremdeles indigoblå da kjøkkenet tente lyset, og en av mannskapet rakte meg kaffe i en keramikkmugg, uten plast i sikte. Vi var allerede i bevegelse, hadde forlatt kaiene i Labuan Bajo, og luften smakte av salt og morgenluft uten diesel.
Mot formiddag hadde vi lagt til ved Kelor. Jeg snorklet langs ytre rev mens strømmen presset forbi øyas ytterste punkt. Korallene var tette – hjortekorallskoger og hjernekoraller så store som lastebilsdæk – med blå tangfisk og papegøyefisk som flimret mellom. Ingen folkemengder, bare vår gruppe på åtte og to andre båter i horisonten. Etter lunsj seilte vi mot Rinca, men gikk ikke i land. I stedet stoppet vi ved Sebayur – tom, ingen rangers, bare rødt jordskred som falt ned i turkis. Jeg svømte fra baksiden av stigen, vannet var kjølig men ikke kaldt, og fløt på ryggen og så på mens Navilas seil strammet seg for ettermiddagsvinden.
Dag to startet med Padar i daggry. Vi gikk opp stien i mørket, lommelykter som danset foran oss, og nådde sadeltoppen akkurat da solen brøt over horisonten. Panoramaet med tre bukter – rosa sand, svarte heller og det endeløse blå – var ekte, ikke et filterert bedrag. Senere så vi komodovåger på nært hold på Komodo Island: en stor hann som solbadet seg nær rangerstasjonen, en annen som slynglet seg gjennom undervegetasjonen etter måltidet. Ingen iscenesettelse, bare ville dyr på sine egne vilkår. Vi tilbrakte timer på Pink Beach, ikke bare for sanden, men for reefet som strekker seg 150 meter ut fra land. Å snorkle der var som å sveve over et levende teppe.
Manta Point var overraskelsen. Vi hadde fått høre «mantas er sesongbetonte», men vi så seks – noen mindre, én enorm hunn med et vingespenn som må ha vært fire meter. De sirklet rundt rensingsstasjonen og snudde seg langsomt rett under oss. Mannskapet presset oss ikke; vi ble 45 minutter. Om kvelden lå vi til anker ved Kalong, fløyfuglenes øy. Når mørket falt, strømmet titusener av flaggermus ut fra mangroveskogene i stadig større spiraler. Ingen kommentarer, ingen musikk – bare lyden av vinger og våre stille «wow».
På siste dag var Taka Makassar blankt og klart. Vi snorklet sandbanken i høyvann, så kjørte vi til Kanawa for et siste svømmeomgang. Vinden tok til klokken 11, men Navilas 28-meter lange phinisi-skrog kuttet gjennom den uten sving. Jeg holdt meg på dekk og så på kystlinjen som smeltet inn i horisonten. Tilbake i Labuan Bajo føltes det brått å legge til – som å gå ut av en drøm og rett inn i trafikk. Men jeg har fremdeles kaffekoppen fra første morgen. Den står på skrivebordet mitt, nå med en liten hakk i kanten, bevis på at noen reiser aldri egentlig er over.
