About Elrora
Dag to begynte med første lys som traff ryggen til Padar Island i brunt oransje, og jeg var alene på øvre dekk med en termos sterk javanesisk kaffe. Under meg hadde mannskapet gjort båten klar, men ventet – rolig og bevisst – til jeg trådte tilbake inn. Det er noe med Elrora: den skynder seg ikke. Med sine 89 meter er den lengre enn de fleste tradisjonelle phinisi-båter her ute, og denne lengden gir en stabilitet til sjøs som gjør selv de mer urolige strekningene mellom Komodo og Taka Makassar til en svømmeferd. Dåkene er av teak, litt slitne under føttene, og klokken 6 var de allerede varme av solen som steg.
Vi hadde lagt til rette natten før ved Kalong Island, der himmelen ble lilla mens tusenvis av fruktfugl strømmet ut fra mangroveskogene. Middagen ble servert på akterdekket – steikt mahi-mahi med tamarindglasure, på keramiske tallerkener som ikke ristet selv når vinden tok til. Det er bare fire kabiner, men oppsettet føles aldri trangt. Hovedkabina, plassert midtskips, har et queenseng som ikke knirker og et ventilasjonssystem som fungerer uten å måtte slå på klimaanlegget. Jeg la merke til at håndkledene var tykke, men viktigere: de forble tørre – ingen mugglukt, selv etter to dager med konstant snorkling.
Tredje dag nådde vi Taka Makassar klokken 8:30, akkurat som tidevannet hadde rensket sandbanken. Mannskapet delte ut korallvennlig solkrem før første hopp – ingen plastflasker, bare bokser fra et merke fra Bali som jeg senere googlet. Snorkling her er bare forutsigbar i sin uforutsigbarhet: ett øyeblikk flyter du over korallrev som ser ut som blomkål, neste øyeblikk glir en revhai under finskinnene dine. Båtens tender tok oss til Kanawa sent på formiddagen, der det grunne lagunen varmet beina mens vi vada i land. Elrora ligger ikke til kai – den ligger til anker – og det betyr ingen faste brygger, ingen folkemengder som stiger av samtidig. Bare stille innganger til vann så klart at du ser din egen skygge fem meter nede i sanden.
Det som virkelig slo meg, var ikke jacuzzien på soldekket – selv om den finnes, og brukes ved solnedgang – men hvordan mannskapet timet bevegelsene sine. Ingen rop i VHF-en på morgenen. Ingen motorstart før den siste gjest var ombord. En kveld hadde en gjest glemt hatten sin på Pink Beach; guide løste det alene, kjørte tilbake og leverte den uten å gjøre en stor sak av det. Dette er ikke innstudierte gestikler. Det er resultatet av mannskap som lever på disse rutene, som vet hvilken kabin som får morgensola og hvilken del av dekket som er best for å se stjernene komme frem over Sangeang.
Den siste ettermiddagen var vi alle litt solblekete, litt treigere i bevegelsene. Tilbakekjøringen til Labuan Bajo var glatt, og baugene skar gjennom en speilblank kanal. Elrora har ikke treningssenter eller spa, og prøver ikke. Den er en liveaboard bygget for å bevege seg gjennom denne øgruppen med minimalt bråk og maksimal tilstedeværelse. Du kommer ikke hit for luksus i femstjerners betydning. Du kommer fordi båten er lang nok til å takle de dype kanalene, liten nok til å parkere i skjulte bukter, og bemannet av folk som vet når de skal dukke opp – og når de skal forsvinne.
