About Ocean Pro 2
Saltet hadde allerede tørket på huden min første morgen da jeg kravlet opp til soldekket like etter soloppgang. Jeg fant et hjørne med en gammeldags trebord og så Labuan Bajos kystlinje forsvinne bak oss, mens mannskapet stekte bananer til frokost – lukten blandet seg med diesel og solkrem. Vi var om bord på Ocean Pro 2, en 38-meter lang båt som ikke prøvde å være et flytende palass – bare solid, bredt dekket og bygget for å ta seg gjennom strømmene her uten krav på oppmerksomhet.
Første stopp var Menjerite Island rundt middag. Vi slapp ifra baggasje i hytten – jeg hadde Twin Ocean View, enkel men tørr, med et ekte vindu som lot seg åpne og en vifte som ristet nok til at man visste den fungerte. Det var bare to hytter ombord, så vi delte med kun ett annet par. Det føltes mindre som en gruppetur og mer som en privat charter som tilfeldigvis var innenfor budsjettet. Sandbanken ved Menjerite var helt tom da vi ankom, og vi hadde den for oss selv i nær en time før en annen båt dukket opp i horisonten.
Padar Island ved daggry var øyeblikket jeg forsto hvor stort dette stedet er. Vi gikk opp i mørket med hodelykter, stien var løs og bratt, og nådde toppen akkurat da det første lyset skar over horisonten. Solen steg bak Komodo Island og malte åsene i striper av gull og rust. Senere samme dag gikk vi stien gjennom Komodo National Park rangerstasjon, holdt oss tett sammen mens guide scanget buskene etter drager. Vi så tre – en stor hann som solbadet seg nær en vannhull, en annen som gravet i mørket, og en yngre som fløy mellom steinene.
Snorkling ved Manta Point var kaotisk på den beste måten. Fem-seks mantar sirklet under oss, noen glidet centimeter fra snorklere, andre banket brått ned i dypet. Strømmen var sterk, så vi holdt oss fast i båtens bakhylse og lot den dra oss langs revkanten. Om kvelden anker vi nær Kalong Island, himmelen ble lilla mens tusenvis av fruktfugler tok av til nattlig jakt. Vi så på fra bowen, barføtt, fremdeles våte fra siste svømmetur.
På siste fulle dag seilte vi til Taka Makassar. Sandbanken var så grunt at du kunne gå i minutter uten at det nådde knærne. Skyer av småfisk svømte rundt anklerne våre. Etter lunsj svømte vi ut til Kanawa sitt drop-off, der reefet falt bratt ned i det blå. Båtens jolle slapp oss med en flyteboje, og vi drev tilbake mot ankellinen, forbi skjell og en revhaie som hvilte under en overheng. Tilbake om bord serverte mannskapet steiket fisk med sambal og agurkesalat mens solen traff vannet.
Båten var ikke luksus – ingen aircondition i hyttene, ingen ensuite-baderom – men den låste ikke seg ut. Den hadde det som betydde noe: sterke relinger, skyggefulle dæk, rent snorkelutstyr og et kjøkken som holdt kaffen varm og vannflaskene fulle. Vi vendte tilbake til Labuan Bajo like etter klokka tolv på dag tre, solbrent og stille, og bladde allerede gjennom bilder som om vi hadde gått glipp av noe.
