About Zada Ulla
Første morgen våknet jeg før daggry, til lyden av tauv som skrapte mot master og lukten av salt og diesel i den kalde luften. Vi hadde lagt til for natten like utenfor Kelor, og silhuettene av de skarpe åsene tegnet seg mot en himmel stript av oransje. Jeg klatret opp til øverste dekk i min hoodie, tok en tykk keramisk kopp kaffe i hendene og så lyset bre seg utover vannet. Det var ikke bare utsikten – det var stillheten, følelsen av å være et sted som var stort og uberørt, som traff meg først.
Zada Ulla er stor – 65 meter polert teak og skarpe linjer – men den føltes aldri overfylt. Med plass til 30 gjester og 11 kabiner, fantes det alltid et stille hjørne: en skyggefull benk ved det åpne spiseområdet, et lounge-sete nær underholdningsrommet eller et solbadebord ved jacuzzien i bow. Ettermiddagene gikk med å drev mellom disse stedene, lese, ta en lur eller bare lytte til motorsurr mens vi seilte fra bukt til bukt. Besetningen beveget seg stille, fylte på drikke, dekket bord – alltid til stede, men aldri påtrengende.
Første dykketokt kom ved Manta Point, litt over middag på dag én. Strømmen var svak, og innen få minutter gled en mørk skygge under oss – så en ny. Jeg hadde aldri sett manta oppclose, og deres størrelse, deres grasiøsitet, tok pusten fra meg bak maske. Senere samme kveld la vi til ved Kalong Island og så himmelen farge seg rød mens tusenvis av fruktfugl strømmet ut fra mangroveskogen, et svart virvlande elveløp mot solnedgangen. Det var ett av de øyeblikkene som føltes både vanlige og enorme – noe folk gjør hver dag, men som likevel tok pusten fra meg.
Dag to startet med Padar Island i gryningen. Vi gikk opp stien i halvmørket, nådde toppen akkurat som solen brøt over horisonten og malte de rosa, hvite og svarte sandstrandene i gull. Etter den tørre varmen på stien, var det ren lettelse å hoppe i det kjølige vannet ved Pink Beach. Sanden er faktisk rosa – ikke skarp, men en blid rosa skygge under overflaten, fra knust korall. Vi snorklet over rev med tett befolkning av papegøyefisk og klovnefisk, deretter drev vi rolig langs kysten ved Komodo Island og holdt utkikk etter drageøgler vi senere skulle se på land.
På siste morgen lå vi til ved Taka Makassar. Sandflaket dukket opp ved lavvann, en lang bue av hvitt i turkis vann. Vi vada ut i gryningen, tok de vanlige gruppebildene, men stod så bare der, til ankelen, og så lyset skifte. Deretter fulgte Kanawa – en rask snorkeltur over sunne koraller, en siste sjanse til å se revhaier og blå tangfisk før vi returnerte til Labuan Bajo. Motoren startet rundt middag, og jeg ble på dekk til kystlinjen forsvant, med den merkelige blandingen av tilfredshet og lengsel som kommer etter en slik tur.
