Mosalaki

Det første lyset hadde ennå ikke nådd dekket da jeg hørte den svake klangen fra taklaset og det svake brummet fra motoren som løsnet oss fra Kalong Island. Klokka var 05:18, og mannskapet på Mosalaki var allerede i full gang, stille og presist, og førte den 28 meter lange phinisi gjennom kanalen mellom Rinca og Komodo uten et eneste rop. Da jeg tråkket ut på øvre dekk, innpakket i en tynn tepper, var horisonten allerede farget oransje, og silhuettene av Padars rader med høyder skar seg skarpt mot gryningen. Ingenting var presset, ingen tvungen vekking – bare båten som kjente sin egen rytme, og vår.

Mosalaki er ikke bygget for å imponere. Den er bygget for tempo. De fem kabinene – to av dem litt større, én tydelig adskilt i akterskipet – er kledd i lys teak og matte detaljer, med ventilasjonsrister plassert like over sengenivå, slik at sjøluften sirkulerer uten støy. Adonara Room, den eneste kabinen med egen pris på IDR 24 millioner, har to porthull i vannlinjen; forankret i Taka Makassar, så jeg papegøiefisker som fløy forbi som urverk, fem fot under overflaten. Dusjene tømmer raskt på dekk – en liten detalj, men en som betyr noe når du har snorklet siden soloppgang.

Vi fulgte den vanlige 3D2N-ruten, men Mosalakis størrelse gjorde at vi kunne gli inn på steder der større båter ikke får vendt. Mens andre lå for anker utenfor Menjerites hovedstrand, drev vi stille til den nordlige bukten – tom, bortsett fra én enkelt outrigger. På Manta Point ankom vi klokka 10:30, akkurat når strømmen snudde og rensingsstasjonene kom til liv. Ingen andre i sikte. Senere, da vi nærmet oss Kanawa i skumringen, hadde noen satt ut stoler langs styrbordrevingen med kalde mangostiner og en bolle med salt til å skylle maskene i.

Måltidene var enkle – steikt revfisk med gurkemeie, dampet jakkefrukt, fersk lontong – servert på melaminplater som ikke klirret. Det som imponerte, var ikke maten i seg selv, men timingen: kaffe dukket opp på dekk klokka 06:00 hver morgen, hentet fra en termos som holdt seg varm i en treboks ved styret. Ingen spurte om du ville ha det. De bare visste. På den siste morgenen, mens vi seilte inn til Labuan Bajo under en tåke av monsunlys, var den første fergen akkurat i ferd med å legge til. Vi hadde kommet tilbake en time før rushtiden, etter å ha forlatt Taka Makassar klokka 08:45 – tidlig nok til å unngå dieselkilen, men sent nok til å svømme én gang til i den glassblanke roen.