About Vinca Voyages
Første jeg merket var ikke det polerte teakgulvet eller middagsbuffeten – det var stillheten. Klokken 6:15, utenfor Padar, slo Vinca Voyages av motorene like før soloppgang. Ingen knirk, ingen vibrasjoner. Bare små bølger som slo mot skroget og mannskapet som beveget seg stille på dekk med snorkelutstyr allerede lagt frem. Denne typen presisjon skjer ikke av en tilfeldighet. Det er tegn på en båt som har seilt disse rutene lenge nok til å vite nøyaktig når lyset treffer Komodo Island rett – og når det er på tide å la vannet tale.
Det finnes tre rom med ulik innredning – Western, Japanese og Balinese – men bare ett hovedrom, plassert bakerst med ekstra skrogtetthet. Jeg bodde i det japanske rommet, lavt på styrbord. Skjermvegger i shoji-stil delte rommet, og sengen viste mot et lite utstående vindu som fikk med morgensolen gjennom stagene. Det balinesiske rommet, selv om det er litt billigere, hadde bedre luftsirkulasjon takket være to ventilasjonsåpninger i dekket over sengene. Alle rom har eget bad med ekte keramiske fliser og stabil varmtvannsforsyning – sjelden på båter av denne størrelsen i Komodo.
Vinca er bygget for å følge naturens rytme. Dag én startet i Labuan Bajo-havnen klokken 13 – sent nok til å få tilknyttede fly – og seilte rolig til Menjerite klokken 16:30. Sandbanken her er ikke overfylt, og mannskapet hadde kajakkene i vannet før de fleste hadde drukket opp kaffen. Mens jeg snorklet langs revkanten, passerte jeg fem grønne skjelldyr på ti minutter. Om kvelden ble middag servert på øverste dekk under et blekende indigohimmel, med lyden av fruktfugler som flakset over Kelor Island. Ingen musikk, ingen kunngjøringer – bare grillstekt mahi-mahi og et mannskap som forutså når du ville ha en ny øl.
Dag to begynte med Padar ved daggry. Vi ankret på nordkysten, unngikk folkemengdene som klatret opp fra syd. Turen tok 25 minutter; utsikten, som alltid, var verdt det. Men det som virkelig stakk ut, var lunsjpausen: en egenblandet krydderblanding i kyllingsatayen som smakte hjemmelaget, nesten som fra et kjøkken på Sumba. Etter sporetur til komodo-dragens territorium – med rangers som førte oss i tett format – fulgte Pink Beach med grunt korallrev i elektrisk blått. Ingen svømte for dypt, men siktet holdt seg på 12 meter, selv i ettermiddagslyset.
Siste dag våknet vi nær Taka Makassar. Sandbanken var halvt dekket av vann, men mannskapet anket likevel og satte ut småbåten for bad. Så videre til Kanawa, der strømmene ofte blir sterke rundt middag. Vi kom dit tidlig, snorklet langs yttersiden og så en manta gli under bowen klokken 11:17 – nær nok til å telle flekkene. Tilbake ombord serverte kapteinen es kelapa – kald ung kokosnøtt – med lime mens vi seilte mot Labuan Bajo. Ankomst var planlagt klokken 17, men vi la til klokken 16:42. Ingen stress, ingen hektikk. Bare stillheten igjen.
