About Tara
Første jeg la merke til med Tara var ikke det polerte treverket eller kussengene på overdekket – det var stillheten. Klokka 6:30 om morgenen, mens vi gled mot Padar Island, slo vi av motoren like utenfor bukten. Ingen rop, ingen metallklang. Besetningen rodd ut med gjestebåten ti meter for å hente oss, årer som dykket ned uten et plask. Den typen timing kommer ikke fra skript. Den kommer fra en besetning som har gjort denne ruten i år og vet forskjellen på å flytte kropper og å respektere morgenen.
Tara er 34,4 meter sulawesiteak, en phinisi bygget med VIP-standard men seilt med sans for måtehold. Av de fem kabinene er kun én Master – plassert akter, med to vinduer i skrovsiden som fanger morgensol ved ankerplass utenfor Kanawa. Resten er delt mellom Deluxe Panoramic (glassflater til siden store nok til å rammes inn en sovende manta), Deluxe Sea View (runde portuller, litt smalere seng) og to delingskabiner – identisk opplegg, hver for to personer, plassert forut nær baugen. Jeg bodde i en Deluxe Panoramic. Klokka 15:00 på dag to, mens jeg lå på sengen, så jeg en revhaie sirkulere rundt samme sandflate mellom Taka Makassar og Sebayur i nesten tjue minutter.
Våre dager fulgte det vanlige 3D2N-mønsteret: Kelor med sine grønne skråninger ved solnedgang dag én, dragevandring i Komodo National Park etter Padar, deretter Pink Beach til lunsj. Men Taras rytme bremset ned sjekklisten. Ved Manta Point, i stedet for å trykke oss sammen på baugen, drev vi av stjørbbordsiden med kun fire i vannet om gangen. Guide brukte håndtegn, ikke megafon. Senere, på overdekket, fikk jeg rakt en limebladinfusert brus da Kalongs fruktledd begynte sin kveldsspiral – ingen kunngjøring, ingen fotograferingskoreografi.
Det indre salongrommet har et glasskabinett med gamle nederlandske sjøkart, men det er uterommet som definerer båten. Baugen har padderede liggestoler plassert for horisontkikking, mens det øvre akterdekket har et langbord til måltider under seil. Frokostene var tidfestet til avgangene – havregrøt med jakkfrukt, hardkoke egg, sterk lokal kaffe i keramikkbeger som stod stabilt, selv når bølgen tok til mellom Rinca og Sebayur. På dag tre, på vei tilbake fra Kanawa, la besetningen til i en speilblank bukt nær Bidadari og senket en flytematte. Ingen tidspunkt i programmet for det. Bare en utsagt pause.
Dette er ikke en båt som prøver å imponere. Den har ikke jacuzzi eller glasbunnkajakk. Det den har, er proporsjon: fem kabiner til 15 gjester gir plass under dekk, og det 34,4 meter lange skrovet skjærer gjennom Komodos bølger med mindre sving enn kortere phinisis. Gastronomien serverer indonesiske klassikere – gudeg, krydret tunfisk, sambal matah – men tilpasser seg uten kravler ved kosthensyn. En gjest ba om glutenfrie pannekaker dag to. De dukket opp neste morgen, litt tyngre enn vanlig, men tydeligvis tilberedt, ikke bestilt.
