About Zada Hela
Første jeg merket var lukten av salt og grillkorn som steg opp fra underdekket like etter daggry. Vi hadde lagt til rette ved Kelor Island, der den grønne skråningen skar seg skarpt mot den bleke morgenskyen. Jeg tok en kaffe og gikk barføtt over teakdækket, som fremdeles var kjølig fra natten, og så på mens man senket båten. Det var kanskje tjue personer til sammen – små nok til at navn begynte å sitte fra annen dag. Zada Hela, Zada Hela – føltes som et ombygd handelsskip med sin lange profil og brede akterparti, mer plass enn jeg hadde forventet for en charter med to kabiner, selv om vi senere forsto at de andre gjestene var på delt opphold i andre sektorer.
Mot formiddagen hadde vi gått Menjerites tørre sti under en stigende sol, øya var stille bortsett fra skinkene som fløy mellom steinene. Ettermiddagen markerte det egentlige vendepunktet – snorkling ved Manta Point litt etter klokka 15, da lyset skar gjennom strømmen. Jeg så min første manta den dagen, ikke bare i forbifarten, men i sirkler, nær nok til å høre det stille hvasket fra gjellene. Tilbake om bord fylte det åpne spiseområdet seg med prat og tallerkener med tamjentfiskkari. Underholdningsrommet forble stort sett stille om kveldene; vi foretrakk toppdekket, sprelt ut over solsenger og så stjernene komme frem nær Padars spisse kam.
Andre dag begynte kaldt, vi skjelv i mørket før daggry mens vi suse over mot Padar. Turen opp tok omtrent tjue minutter med guide, og ved soloppgang satt vi perket på ryggen og så utover de berømte tre buktene – med rosa, hvit og gyllen sand som viftet seg ut under oss. Komodovaranlegangen senere den formiddagen føltes surrealistisk i middagsheten, to av dyrene hvilte nær vaktstasjonen som overvokste krypdyr. Vi svømte ved Pink Beach klokka 14, sanden var svakt rosa når solen traff den rett, deretter drev vi med revhaier ved Batu Bolong før vi dro til Kalong for kvelden. Flaggermusenes utflukt fra mangroveøya var høyere enn jeg hadde forestilt – vingene flakket som løse seil da tusenvis tok til himmels.
Den siste dagen lå vi til ankers ved Taka Makassar klokka 9. Sandbanken dukket gradvis opp etter hvert som tidevannet sank, et langt strekk hvitt som brøt fram fra det turkis. Barn fra nærliggende Kanawa Island svømte ut for å selge sjøpinnsvin og skjell, og lo da vi prøvde å matche dykkedyktighetene deres. Vi snorklet langs Kanawas fallinje i slutten av formiddagen og så en ung skilpad skjult under en kant. Returen til Labuan Bajo tok det meste av ettermiddagen, båten beveget seg jevnt under en tåkete himmel. Når vi la til kai, hadde man pakket rester av kue og frukt i små poser til reisen – små detaljer, men de gjorde det personlig.
