About Leticia
Jeg husker at jeg sto på fordekket like etter klokka 6:30, luften fortsatt varm, men mannskapet allerede i bevegelse med rolig formål. Solen hadde sunket bak Padar Island og malt klippene i mykt gull, og Leticia gled tilbake mot åpent hav. Ingen stress, ingen rop – bare noen halvhøye kommentarer mellom kapteinen og dekkshånden mens de løsnet fortøyningen. Akkurat det øyeblikket, mer enn noe brosjyrebilde, fortalte meg at dette ikke var en transportbånd-kryssing. Dette var en båt som forsto Komodos tidevanns puls.
Leticia er 29 meter velvedlikeholdt phinisi-linje, ikke den største i flåten, men balansert på en måte som føles stabil selv i Banda-havets krusninger. De åtte kabinene tar maksimalt 25 gjester, men på vår 3D2N-tur hadde vi kun 16. Forskjellen mellom Master-, Deluxe- og Superior-kabiner handler ikke bare om pris – det handler om plassering. Master-kabinene, Hanoman og Arjuna, ligger akter med privat tilgang og litt større portvinduer som fanger morgensolen. Deluxe-kabinsene – Drupadi, Pandawa, Aswatama, Kurawa – er midtskips, roligere under seiling. Superior-kabinsene, Nakula Sadewa og Dawala Badranaya, er kompakte men godt ventilerte, ideelle hvis du bruker mesteparten av tiden i vannet.
Våre dager fulgte et klart rytme. Dag én startet med landgang på Kelor Island klokka 15:30 – kort vandring, panoramautsikt, deretter et solnedgangsbad i vann så klart at du så hver eneste stein røre seg i strømmen. Neste morgen: Padar ved daggry. Vi lå i bånn, kravlet opp den tørre stien i nesten mørke og nådde ryggen akkurat når det første lyset strømmet over de skarpe kammene. Klokka 9 var vi på Komodo Island, med rangers på plass, og fulgte drager gjennom kratet. Ettermiddagen var Pink Beach – ja, sanden er virkelig rosa – og deretter Manta Point, der to revemantar sirklet rundt bowen i ti minutter, nær nok til å se arr og mønstre på ryggen.
Dag tre var Taka Makassar – hvit sandbank, vannet til midjen i alle retninger – fulgt av et siste snorkelbesøk på Kanawa, der korallrevet faller brått og strømmen fører med seg små revhaier. Leticias mannskap planla returen til Labuan Bajo for å unngå det verste av ettermiddagsferjetrafikken. Ingen sa noe, men jeg la merke til at kokken hadde spart de krydret bananfriter til siste morgen, servert med tykk lokal kaffe mens vi passerte havnebøyene.
Det som gjorde inntrykk var ikke luksus for luksus skyld. Det var mannskapets instinkt for tempo – når de skulle holde seg stille under en manta-passering, når de skulle tilby kalde kluter etter en vandring, hvordan de serverte lunsj tidligere hvis neste ankerplass var utsatt. Inne-uteloungen fungerte akkurat som den skulle: skyggefullt bord til kortspill i varmen, åpent dekk bak for stjernesyning etter middag. Ingen overflødigheter, ingen overdrevne gestikler – bare en båt som visste sitt arbeid.
