About Lady Grace
Det første jeg noterte meg ikke var det polerte roseboks-håndgrepet eller hvordan seilene fangerte ettermiddagssolen – det var stille effektivitet fra besetningen som slapp los fra kai på 16:45, nettopp da sola begynte å myke over Kelor. Ingen skrik, ingen klang. Bare et behørig trekking bort fra kaien mens en kjølig håndduk og lemongrassdrikk opptrådte på en tray. Da vi nådde Menjerites halvmåne-strand, hadde båten allerede innlemmet en naturlig rytme, som tidevannet.
Lady Grace, på 34,4 meter, prøver ikke å imponere med størrelse. I stedet går den inn i balanse – fem hytter med ti gjester betyr plass til å ånde uten å føle seg tomme. Jeg bodde i en Superior-hytte på styrbordsiden, og selv om den ikke var den største, ga luftstrømmen fra de to portholene og lydsøkkingen mellom dekkene for dybde, ubrukt nattestid. Morgenene begynte med kaffe servert på øvre dekk bare før Padar-øyens skrå kammerfaner fangerte første lys. Klatringen opp er steil, men utsikten over tre forskjellige farger på stranden – én berømt rosa – gjør smerter i kalvene verdt det.
Den virkelige prøven av noen Komodo-båt er hvordan den håndterer dragepromenaden på Komodo-øy. Lady Graces ranger-kontakt hadde allerede klargjort tillatelser på 08:30, så vi var blant de første gruppen på stien. Vinden fra savannen var varm, men de brede hattene som besetningen hadde gitt oss holdt solskinnet under kontroll. Etter det, kulerte vi oss av på Pink-stranden, hvor krusket korall gir sanden sin røde farge. Dykkning her er ikke bare om fargen – det er revs rand, hvor strømmen bringer i revs-hajer og Napoleon-wrasse.
Manta Point var en annen høydepunkt. Vi la anker på 14:00, og innen noen minutter, sirkulerte to store manta-arter rundt forskipet, med åpne munner i langsom gang. Besetningen hadde timingen perfekt – ingen overfylte båter, bare stille innganger fra svømmeplattformen. Senere, mens vi seilte mot Kalong-øy, ble himmelen rød. Besetningen hadde satt opp et lite bord på akterdekk med et utspreadt grillet snapper, pirogner eggplant og frisk mango. Ingen musikk, bare lyden av vinger som tusener av fruktfluer begynte sin nattlige utvandring.
Dag tre bragte Taka Makassar – ofte kalt sandbanken av drømmer. Vi ankom på 07:30, før noen andre båter, og hadde hele strekningen med grunt vann for oss selv. Den skjøre lagunen er bare synlig ved lavvann, og Lady Graces kaptein hadde timingen perfekt. Et time med svømming og bilder, og vi motorede til Kanawa for en siste dykkning over en sløyfe av bløte koraller og blå tang. Tilbake på båten, hånd over hånd med kald håndduk og iskaffe – små ting, men konsistenter gjort riktig.
