About Kayra Phinisi Yacht
Vi ligger med baugen mot strømmen utenfor Batu Bolong like etter daggry. Mantarayene suser under oss, og morgenvågene ruller under Kayras 38-meter lange skrog – en jevn rytme som bare en velbygd phinisi kjenner. Jeg har brukt tjue år på å manøvrere yachter i disse farvannene, og få bærer på Kayras kombinasjon av yteevne og komfort langs Komodos kyst. Kayra Phinisi Yacht er ikke bare lang på papiret – 38 meter solid tek og stål – hun bruker lengden sin godt, skjærer gjennom Savuhavets bølger når vi skynder oss mot Padar før soloppgang. Vårt mannskap holder øye med dypesonden mens vi rundet Sebayur i gryningen, for vi vet at korallrevet stikker skarpt opp rett under overflaten.
Gjestene våkner i én av to kabiner: en master suite akter med direkte tilgang til dekk, og en VIP-kabine i bow, begge designet for ro og langvarig komfort. Med plass til åtte er det aldri trangt ombord. Det er plass til å strekke seg, til å sitte med kaffen på øverste dekk mens solen treffer Kamodohavets fjellkjede. Vi ankrene i beskyttede bukter – Menjerite ved skumring, Kelor ved daggry – og velger posisjoner der vinden ikke vil vekke gjestene om natten. Jacuzzien ligger akter, nær dykkeplattformen, og vi starter opp saunen rett etter at vi har lagt ankrene ved Kanawa, når dagens hede begynner å legge seg.
Mot formiddag på dag to ligger vi ved Padar, og gjestene går opp stien i svingene mens solen stiger over kalderen. Vi planlegger tiden nøyaktig – bort fra stranden klokken 11:30, før dagbåtene strømmer inn. Så er det 45 minutters seiling til Pink Beach, der sanden av knust korall gløder ved høyvann. Vi lander tendern akkurat forbi koralllinjen, og gjestene vader i over sjøgressenger. Etter lunsj driver vi med strømmen ved Manta Point på Labuan Bajos side, der rensingsstasjonene ligger øverst på underjordiske platåer. Snorklere flyter over dem, og mannskapet markerer stedet med en flyteboje.
På den siste dagen seiler vi nordover til Taka Makassar – et sandbank som dukker opp ved lavvann som en speilrefleks. Det er langt fra Kanawa, men Kayra takler strekningen uten anstrengelse. Vi tar ut padleboardene tidlig, og gjestene går hele lengden av sandbanken mens tidevannet stiger. Treningssenteret er åpent hele døgnet, men de fleste bruker det ved daggry, når motorene er av og det eneste lyden er havet mot skroget. Klokken 14:00 er vi på vei tilbake til Labuan Bajo, krysser Sape Strait med vinden i bakken. Vi skynder oss ikke – det er tid til en siste tur i jacuzzien før vi legger til kai.
Vi har seilt denne 3D2N-ruten hundrevis av ganger. Det som skiller Kayra fra de andre, er hvordan hun bærer på detaljene: saunen er klar når den trengs, treningssenteret er fylt med elastisitetsbånd og mattriller, og kabiner er kjølige takket være split-systemer som ikke brummer hele natten. Hun er bygget for de som vil ha Komodo i et raskt tempo uten å ofre komfort – se drager, mantar og rosa sand – uten å bytte inn komfort for tilgang. Vi roser ikke over luksus. Vi sørger bare for at vannet er varmt, seilene er av bomull og at ankjerkjeden ikke ryster etter midnatt.
