About Manta Mae
Første jeg la merke til var ikke det polerte teaket eller den stille generatoren – det var hvordan mannskapet beveget seg. Klokka 05:45, ingen stemmer, bare fottrinn langs baborddekk mens de la ut kalde handklær og termokanner med kaffe. Padar Island reiste seg i halvmørket, sine stripte skråninger fortsatt i skygge, og styrmannen hadde allerede plassert Manta Mae i en naturlig bukt utenfor Karatang Beach, der strømmen renner ren og snorklerne flyter uten anstrengelse. Dette var ikke iscenesatt teater. Det var rytme.
Mot formiddag hadde vi vandret blant komodovarner på Rinca, ikke det mer besøkte Komodo Island. Et ungdyr slynget seg over stien bare få meter fra guiderens trespyd, tunga flakset. Tilbake om bord serverte kjøkkenet kald papaya og lime med ingefærsirup – enkelt, skarpt, ingen pynt. Lunsj var steiket skipjack med sambal matah på det skyggefulle øverste dekket, spist mens vi drev nær Pink Beach. Sanden er ikke jevnt rosa, ikke egentlig – det er korallfragmenter samlet i drifter, mest intens ved lavvann nær vestsiden. Båten lå fortøyd langt nok ute til at bølgene aldri nådde land.
Manta Point kom senere formiddag på dag to. Dykkelederen ropte ikke. Han pekte. To mantar sirklet rundt rensestasjonen ved Batu Bolong, gli under pinnacle der strømmen virvler. Jeg ble nede i 38 minutter, til fingrene kryplet seg sammen og overflatemannskapet banket to ganger på skroget – tid for rotering. Manta Mae bruker en flytende line med nummererte fargelapper så gjester ikke driver av gårde. Ingen gikk tapt. Tilbake på dekk, dusj med ferskvann varmet av solpanel, ikke gass.
Natten falt ved Kalong Island. Himmelen ble indigo akkurat mens fruktleddene begynte – først noen få, så en virvlende kolonne som steg fra mangroveskogen. Middag serveres på hoveddekket, uten duk, bare svakt lys og grillat mahi-mahi med tamarindglasur. Båten hadde allerede flyttet mens vi snorklet, stille plassert seg på nytt ved Taka Makassar før daggry. Den strekningen av vann, jevnt som glass i første lys, er der jeg så min første dugong – en mørk skikkelse som beitet på tang, kanskje ti meter fra skroget.
Kanawa rundet av. Ikke for korallene – sprikende, i ferd med å gjenopprette seg etter bleking – men for skråningen i nordenden, der blåprikkete stingray skjuler seg under overheng. Mannskapet hadde forberedt en siste servering: kokospannekaker, sterk kaffe, og kalde handklær igjen. Vi la til i Labuan Bajo klokka 14:30, planlagt for å unngå havnekaoset. Ingen spurte om drikkepenger. En av stuardene rakte meg et tørket sjøskall fra Kelor – ingen logo, bare et glatt turbaneskall, bleket hvitt. Det satt fast hos meg.
