About Nusa Kembara
Den første morgenen våknet jeg før daggry til den stille hummen fra motoren og duften av stekte løk fra kjøkkenet. Jeg klatret opp til øverste dekk i min sweatshirt – ingen andre var ennå våknet – og greipet om en leiremug med sterkt, søtt kaffe. Himlen var en lys violet bak Rinca Island, og Nusa Kemara glidd forbi Bidadari's skarpe spisser, vår bunn skar en sølvspor gjennom det glatte vannet. Jeg husker å tenke hvordan absurd komfortabelt det følte seg, som om vi hadde gjort dette i år.
Vi gjorde landgang på Padar like etter soloppgang. Luften var fortsatt kjølig mens vi begynte å gå opp, støvler skrapende på grus, men midtveis opp ble vinden oss – tørr, varm, med duften av savannegress. Fra kanten så vi de tre bukter ut som en fan: en rosa, en hvit og en svart, alle gløder under morgensolens lys. Etter turen gikk vi snorkling på Manta Point nær Komodo Island. Strømmen var sterkere enn jeg forventet, så jeg greip om sikkerhetslinjen og kicket hard. En juvenil manta, kanskje to meter bred, cirklet nedenfor oss, sine vingespisser vipset støv fra sanden.
På Nusa Kemara hadde besetningen lagt ut en lunsj av grillert mahi-mahi, jackfrukt salat og kald kokosvann servert rett fra skallet. Båten er 41 meter lang, bygget i 2022, og beveger seg med en stille selvtiltro mellom øyer. Vi tilbrakte ettermiddagen på Pink Beach, hvor sanden faktisk er rosa – ikke neon, men en blød rosafarge når solen treffer den rett. Jeg svømte ut til hvor slakten faller av og så en hawksbill-tortuga som pøske hode fra en krangel.
På vårt siste fulle døgn ankeret vi ved Taka Makassar klokken 7. Sandbaren var allerede i bildet mens tidevannet trakk seg tilbake, en lang finger av hvit sand som dukket opp i midten av sundet. Vi gikk ut og tok den obligatoriske gruppefotografien, så fløt på ryggen, la oss trekke oss langsomt mot Kanawa. Snorkling der følte seg som å drifte gjennom et akvarium: pygméhajer i seagrassen, båtfisk i sølvskoler og en svarttippet reef-haj som sov under en klippe. Den kvelden så vi himmelen brenne oransje bak Kalong Island mens fruktfluer strømmet ut fra mangrovene i slowe, spiralske bølger.
Båten har to kabiner, begge med eget bad, og det følte seg intimt – bare oss og én annen familie. Det var ingen hast, ingen kø for soldekket. Jeg husker å ligge på forreste plass på natten, svept i en tynn deken, og stirre opp mot et himmelbilde så tett med stjerner det så ut som statisk. Vi dokket tilbake i Labuan Bajo like etter lunsj på dag tre. Besetningen håndla oss kalde håndklær og frisk limejuice. Jeg ville ikke ønske å gå av.
