About Mischief
Klokka hadde akkurat passert 18:00 den første kvelden da motorene stilnet og seilene ble taklet. Mischief lå i skyggen av Kalong Island, og besetningen hadde satt opp et uttrekkbart spisebord på baborddekk. Jeg satt med en kopp lokal kaffe og så flerhamfuglene sive opp fra mangroveskogen i brede, sakte utvidende sirkler. Ingen musikk – bare klirret av bestikk og en og annen hvisket instruks på Bahasa. Dette var ikke show. Dette var rytme. Av den sorten som bare vokser når en besetning kjenner både båten og ruten ned i minste detalj.
Mischief er 30 meter av veloverveid trevirke og seil, bygget ikke for å imponere, men for å gli. Hennes enkeltdekkoppsett, uvanlig for en båt godkjent for åtte personer, antyder noe bevisst – sannsynligvis fire private gjestekahytter fra en sentral korridor, med felles tilgang til dekkene. Neste morgen våknet jeg klokka 05:30 med fornektet bue utenfor Padar. Damp steg fra kaffekannen i det åpne kjøkkenet. Vi hadde flyttet oss i natt, stille, mens alle sov. Den stillheten – evnen til å omposisjonere seg uten å forstyrre – er en luksus få båter klarer. Klokka 07:00 var vi på land, kravlet opp nordre skråning, og de tre rosa sandbugtene viftet ut under oss som et vifte i kjempehånd.
Etter wandringen blant komodovågerne på Komodo Island – hvor guider førte oss gjennom tørr savanne mens ungflokkene fløy under lantana-buskene – drev vi ved Manta Point ved middagstid. Rensingsstasjonen nær sørlig revkant tiltok tre store manta, en med hakket venstre vingespiss. Snorklere ble plassert med avstand, ingen grep tak i relingen, ingen overivrige spark. Besetningen brukte håndtegn for å dirigere posisjon, og rakte ned kjølede tørklær fra akterstasjonen. Lunsjen var stekt mahi-mahi med kurkumaris, servert under skyggeseglet på øverste dekk.
Tredje dag begynte ved Taka Makassar, der sandbanken dukket opp ved lavvann som en hvit tunge som slikket havflaten. Vi vada over til Kanawa, der korallrev steg innenfor ti meter fra kysten. Jeg så et par klovneanemonfisk dele en bleket kolonne, og en hawskilpadde som nesa seg gjennom grus. Tilbake om bord var solbadingdekket allerede tørket, liggestolene vendt mot øst for å fange morgensol. Ingen løftet stemmen over normal samtaletonen. Selv dieselen som startet før retur til Labuan Bajo var dempet, som om båten selv respekterte stillheten.
Det som skiller seg ut er ikke størrelsen eller poleringen – selv om begge er tilstede – men tempoet. Mischief skynder seg ikke mellom stoppene. Hun tar seg tid. Hun leser vinden, tidevannet, trettheten i ditt blikk. Barområdet har lokale øl og kald sitrongressaft, ikke bare importmerker. Dagbriksen i bow har en innbygd kant til boka di, og hver morgen la noen et lite tørkle der, brettet i en trekant. Dette er ikke gestikler – det er vaner. Og på en båt, avslører vaner karakter.
