About Malaillo
Først og fremst var det lukt av teak og salt jeg merket da jeg trappet opp på dækket like etter daggry. Solen hadde ennå ikke krysset Padar, men himmelen var allerede strekket med korallfarger, og besetningen overrakte i stille ro varme ingefærte i keramiske kopper. Vi var på Malaillo, en 45-meter phinisi med bare to hytter, og allerede følte vi at vi hadde hele Komodo for oss selv. I motsetning til de større båtene lastet med dykkere, hadde vår lille gruppe på seks plass til å spre seg ut på solterrasse, innendørs lounge med polerte trebord eller skjermet akter hvor kjøkkensjefene allerede var på gang med å forberede frisk papaya og banan til frokost.
Vi tilbragte den første morgenen med å gå på Padar på soloppgang, rosa, hvite og sorte sandstränder synlige fra høyden ovenfor. Midt på dagen hadde vi ankret opp nær Komodo Island, hvor rangersene ledet oss på en dragepromenade gjennom tørt savanne. En juvenil Komodo drage slank seg over stien bare ti meter foran oss, med fjærformet tunga som fløy i luften. Etter frokost på Malaillo – grillet mahi-mahi med sambal og kokt ris – dykket vi på Pink Beach, hvor korallfodret sand gløder opp i ettermiddagslys. Vannet var rolig, og jeg ble i i nesten en time, og så parrotfisk spise og clownfisk svømme mellom anemoner.
Dag to begynte med Manta Point. Jeg hadde sett mantar før, men aldri slik her – tre av dem, hver på minst fire meter, sirklet rengjøringssentralen bare noen meter under overflaten. Jeg hengte stille i strømmen, hjerte slående av en glidde innen armens lengde, med gillplater som pulserer. Senere, da vi nærmet oss Kalong Island, mørknet himmelen med tusenvis av fruktfluer som strømte ut fra mangrover. Vi så fra bryggen med kalde Bintangs, lyden av vingene en lav brum over vannet. Den natten satte besetningen opp lydapparater på solterrasse. Vi sang dårlige versjoner av 90-års pop i karaoke-rommet, og så flyttet vi ut til å stjernenovere. Ingenting lysforurensning, bare Mjølkeveien som strekker seg over riggen.
På vår siste morgen ankret vi opp ved Taka Makassar, en sandbar som dukker opp ved lavvann som en mirakel i midten av ingensteds. Vi svømte ut og lå på ryggen, og la oss trekke i sirkler av strømmen. Derfra seilte vi til Kanawa, hvor revet skråner bratt og vannet skifter fra turkis til dypt blått. Jeg så en skilpadde dukke opp bare noen meter utenfor ankerlinjen. Tilbake på bordet, skipperen serverte hjemmelaget kokoskake med kaffe. Vi dokket i Labuan Bajo kl. 15, godt før aftenfergene ankom. Malaillo følte ikke som en cruise – det følte som å låne en venns ubelidelig godt utstyrt båt for en privat øyhopps tur.
