About Mega Trusmi
Første jeg merket var motorens døn som tonet bort i gryningen, og lukten av sterk kaffe som svev opp fra kjøkkenet. Jeg gikk ut på soldekket akkurat da himmelen fikk en fiolett skjær bak Kelor Island, vannet blankt som glass. Det føltes uriktig – som om vi var den eneste båten i hele arkipelaget. På sine 88 meter føltes ikke Mega Trusmi som en typisk liveaboard; den beveget seg glatt og stille, med plass som overrasket oss alle. Vi var 11 gjester fordelt på fem kabiner, men det merket man knapt – det var plass til å forsvinne, finne et hjørne med en bok eller bare stirre på de forbiglidende klippene.
Den første hele dagen startet før soloppgangen, forankret nær Padar Island. Vi tok øststien oppover mens sola krøp over fjelltoppene og lyste opp buktene i lag av gull og rust. utsikten fra toppen stilnet alle – ingen snakket mye der oppe, bare dype puster og klikk fra kamera. Etter frokost om bord seilte vi til Komodo Island for dragevandringen. Vårt viltvokter hadde en gaffelstav, men de store hannene beveget seg sakte og nesten ikke brydde seg om oss mens de solte seg ved stasjonen. Så Pink Beach: vi svømte nær kysten der sanden får sin farge, og jeg fant et lite rosa korallfragment, glatt som kritt, i svømmebuksen min.
Manta Point kom på ettermiddagen. Strømmen var svak, og innen få minutter sirklet to mantar under oss, en med revnet hale, den andre ren og bred. Vi drev med dem i nesten ti minutter før mannskapet vinket oss tilbake – neste stopp, Kalong Island. Vi ankom i skumringen og tok en liten kano inn i mangrovesjøen akkurat da himmelen fikk en lilla klang og tusen fruktfugler eksploderte over hodet, en svart virvel mot skumringen. Tilbake på dekket skrudde noen på karaokeanlegget. Ingen sang godt, men kombinasjonen av varm bris, Bintang og elendige versjoner av ‘Bohemian Rhapsody’ skapte en kveld man ikke planlegger, men heller ikke glemmer.
Tredje dag begynte med en overraskelse: Taka Makassar, også kalt Banded Sea Snake Reef. Vi så ingen sjøslanger, men reefet var tett befolket av papegøyefisk og kjempeklammer. Sikten var over 20 meter. Så Kanawa Island, der vi hadde et siste svømme i grunt vann før den lange turen tilbake til Labuan Bajo. Mannekslik ble delt ut på øverste dekk mens havnelysene dukket opp i horisonten. Det som sitter igjen er ikke bare dyrelivet eller utsiktene, men hvordan Mega Trusmi balanserer komfort og ærlighet – romslig, ja, men aldri flashy. Det indre spisestua føltes som hjem når det regnet, og soldekket ble vårt faste oppholdsrom.
