About North Blue
Vi holder seilene stramme på North Blue når vinden stivner nær Sebayur – det er en smal vindu mellom klokka 14 og 16 der du kan forankre rent og likevel fange lyset over den vestlige ryggen. Med sine 20 meter er hun kompakt nok til å gli inn i små bukter som de fleste større phinisi-båter ikke når, men uten å ofre stabilitet. Vi har seilt denne båten gjennom grenseland til musontid og plutselige vindkast i Sape Strait, og hennes to master står fast. Vårt mannskap på fire kjenner hver tidvannsport mellom Komodo og Rinca, og vi planlegger hver ankepunkt etter strømforandringer, ikke bare vakre utsikt.
Hennes to kabiner er bygget for gjester som ønsker privatliv uten overflødighet. De ligger midtskips, der svingningen er minst, og hver har en solid teakdør som lukker ute støy. Du finner ventilasjonsgitter plassert for å fange sjøluften, selv når vi ligger fortøyd med akteren først i en bukt. Vi bruker ikke AC – det er upålitelig her ute – men luftstrømsdesignet fungerer bedre enn de fleste tror. Én kabin har et fast dobbelt seng, den andre kan konverteres fra to enkeltsenger. Begge har personlige leselys, lagringsplass under sengene og ferskvannskraner som ikke tetter seg til av salt.
På en typisk 3-dagers tur henter vi opp gjestene i Labuan Bajo rundt middag. Etter sikkerhetsbriefing seiler vi til Kelor Island sent på ettermiddagen. Forankringsplassen der er grunt, så vi bruker båten for å gå i land på nordstranden like før solnedgang. Neste dag starter tidlig – vi er ute klokka 5:30 for å fange første lys på Padar sitt nordlige skråplan. Vandreutflykten starter klokka 6:15, ledet av rangers vi kjenner med navn. Klokka 9:30 er vi flyttet til Komodo Island for å se komododrager i savannen. Lunsj serveres på dæk mens vi flytter oss til Pink Beach, der sanden virkelig gløder ved middagstid.
Mot ettermiddagen driver vi over Manta Point med strømmen. De som snorkler går i vannet fra bakre platform, og vi har en vakt på baugen som følger rensingsstasjoner. North Blue står stille, men klar – alltid én hånd på gasshåndtaket. Ved skumringen seiler vi til Kalong Island for å se fruktfuglene stige fra mangroveskogene. Lyden av tusenvis av vinger i skumringen er noe du merker mer enn hører. På dag tre ankerer vi ved Taka Makassar klokka 7:30. Det er en sandbank som dukker opp ved lavvann, omgitt av rev. Gjestene svømmer ut til midten, før vi fortsetter til Kanawa for en siste snorkeltur over det vulkanske skråplanet. Vi er tilbake i Labuan Bajo klokka 15.
Dette er ikke et flytende hotell – det er en arbeidsførende phinisi med et oppdrag. Gastronomikjøkkenet serverer varm mat tre ganger daglig: nasi goreng med lokal fisk, tropisk frukt, sterk kaffe. Vår kokk bruker propan, ikke upålitelig strøm, og vi har ekstra LPG-flasker under dæk. Ferskvann er til å skylle seg etter snorkling, ikke til lange dusjer. Vi sparer der vi kan, for ressirkulering tar tid. Men vi har aldri hatt en sulten gjest eller noen som har blitt våt uten tak over hodet. Flybrua har skygge, hoveddækket har grepstenger, og mannskapet holder et førstehjelpskoffert fylt med sjøsykeplaster og revsikkert desinfeksjonsmiddel.
