About Pesona Bajo
Første morgen våknet jeg av lukten av grillede makrell og diesel fra kjøkkenet under. Det var ikke luksus, men det var ekte – mannskapet hadde allerede filettert fisk til frokost, døkken var fremdeles fuktig fra saltvannsskyllet kvelden før. Vi hadde ankommet sent nær Kelor, forankret i den stille mørkheten der bare forlyset skar gjennom vannet. Jeg gikk ut barføtt, trevirken var fortsatt varm fra solen dagen før, og så silhuetten av Komodoøya som et krummet folieark i det fjerne.
Pesona Bajo er et 23 meter langt phinisi bygget for funksjon, ikke Instagram. Vi var 14 gjester på en 3 dager og 2 netter tur med delt kahytt, fordelt på seks trevirkahytter med felles bad langs gangen. Min hytte hadde et portvindu som ikke lot seg åpne, to enkeltsenger med tynne madrasser og klimaanlegg som rystet som en løs bolt, men som i det minste holdt svetten unna. Det fantes ingen minibar, ingen hvelv, men mannskapet lot aldri døren stå ulåst under rengjøring. Øverst på døkken lå lange puter under et lerrettak – ikke klimatisert, men skyggende nok til å sovne midt på dagen mens vi seilte mellom øyene.
Andre dag startet på Padar før soloppgang. Vi gikk nordre sti i mørket, lommelykter som danset foran oss, og nådde ryggen akkurat som solen skar horisonten – først rosa, så gull over buktens spisse fingre. Mot formiddag var vi på Komodoøya sammen med rangers og tørkeårssøla som klebet til ankler. Drageødlene brydde seg ikke om oss. De ga seg et gap, skrapte seg og krøp bort i buskene som om de hadde sett det hele før. Senere, på Pink Beach, er sanden virkelig koralrød – ikke neon, men tydelig synlig når lyset treffer rett. Vi svømte i, snorklene skar vannoverflaten, og flytende over papegøyefisk og hjernekorall mens Pesona Bajo ventet 200 meter ute.
Manta Point var høydepunktet. Ikke fordi vi så ti mantar – vi så to – men fordi de kom nær. En sirklet under meg i tre fulle minutter, med munn åpen og gjeller som pulserte. Strømmen dro meg litt av kurs, og et øyeblikk drøv jeg med den, hjertet hamret. Tilbake på døkken rakte mannskapet frem varme bader, og søt te. Om kvelden forankret vi nær Kalong Island. Tusenvis av fruktfugler brøt ut fra mangroveskogen ved solnedgang, et svart virvelsky mot den oransje himmelen. Ingen droner, ingen musikk – bare vannslag mot skroget og tilfeldige rop fra andre båter.
Siste hele dag var Taka Makassar, en sandbank som dukker opp ved lavvann som en speilrefleks. Vi vada 100 meter fra båten, telefoner i tørreposer, og lo da strømmen trakk i beina våre. Så Kanawa, der revet faller brått og vannet blir indigoblått. Der så jeg en skilpadde, liten, som fløy mellom koralltoppene. Dykkeguiden pekte, men jaget den ikke. Rytmen på turen hadde satt seg – tidlige start, lange seil, enkle måltider med stekt ris og agurkesalat. Mot ettermiddag var vi tilbake i Labuan Bajo, lastet ut utstyr under et lekkende markise på kaien.
