About La Dyana
Første morgenlys kom mildt og gullfarget over baugen, varmet det nakne teakdøket under føttene mine. Jeg husker hvordan jeg sto ved relingen med en kopp sterk lokal kaffe i hånden og så silhuetten av Kelor Island skjerpe seg i tåken. Vi hadde ankommet sent kvelden før, søvnige fra overføringen, men La Dyana føltes med én gang hjemmevekkende – polert tre, friske sengetøy og den rolige brummen fra båten som la seg til ro i bukten. Den første soloppgangen gjorde det virkelige: vi var innenfor parken nå, omgitt av øyer som så ut som de var tatt rett ut av en drøm.
La Dyana er bygget for små grupper – bare ett rom for oss to, men båten tar komfortabelt opp til 14 personer fordelt på fire kabiner. Vi hadde hovedkabina bakerst, noe som betydde enkel tilgang til døket og færre trinn til spisestuen. Oppsettet ble logisk etter et par dager: spiseområde foran med runde benker, kjøkkenet rett bak, og et soldekk ovenfor med skyggeplass og liggestoler. Den var ikke enorm på 25 meter, men føltes aldri trang. Seks manns mannskap visste nøyaktig når de skulle dukke opp og når de skulle forsvinne, serverte måltider til rett tid og satte i stand snorkelutstyr uten å bli bedt om det.
Andre dag startet før soloppgang med ankomst til Padar. Vi gikk opp stien i mørket, nådde toppen akkurat da første lys traff utsikten over de tre buktene – rosa sand, turkis vann, vulkanske rigner. Etter turen tok vi en lang svømmetur fra Pink Beach, der korallrevet like under overflaten var levende med papegøyefisk og klovnfisk. Senere, ved Manta Point, svevde jeg over rensingsstasjonene og så fire mantaer gli i sakte sirkler under meg, med munnene åpne og vingene som skjulte solen. Båten lå for anker i nærheten og hadde handklær og varm te klar da vi klatret om bord igjen.
Siste morgen seilte vi til Taka Makassar – noen ganger kalt ‘sandbanken midt i intet’. Ved lavvann er det en smal stripe hvit korallsand, men da vi kom frem var den halvunder vann, perfekt for svømming i alle retninger med bare blått på horisonten. Vi snorklet langs kanten der strømmen førte med seg fusiljærer og revhaier, før vi drev tilbake til Kanawa for et siste blikk på svart sandstrand og den vulkanske toppen bak. Returen til Labuan Bajo føltes uunngåelig, men ikke stresset – lunsj ble servert underveis, et siste måltid med grillfisk, sambal og frisk mango.
Det som overrasket meg var hvor glatt alt gikk. Ingen lange ventetider, ingen forvirring om utstyr eller tidspunkter. Mannskapet hadde en rytme, og båtens størrelse betydte at de kunne justere når vinden forandret seg eller et snorkelområde var travelt. Ja, kabinen var kompakt, og fellesbadene krevde en rask dusj og avslutning på toppidet, men det er Komodo. Du er ikke her for luksussengklær. Du er her for dragefotspor på Komodo Island, lyden av fruktfugler som letter fra Kalong, og måten vannet blir sølvfarget ved solnedgang. La Dyana leverte akkurat det – stille, pålitelig og uten pomp og prakt.
