About Alfathran
Første gang jeg så Alfathran lå den fortøyd ved kaien i Labuan Bajo rett før solnedgang. Solen hadde sunket bak de tørre åsene, og det siste lyset traff teakrekkene, varmet treverket til honningfarge. Ingen show – bare to mannskap som rolig justerte fortøyningene, bevegelser preget av rutine og ro. Jeg gikk om bord og merket med én gang fraværet av rot: ingen kruller med tau, ingen livveststabel. Dekket var bredt, ubrudd, med bare to putete liggestoler i baugen. Det føltes mindre som en båt bygget for å imponere, mer som en båt laget for å leve på.
Den kvelden seilte vi sakte ut av havnen på motor, med våk som glødde svakt grønt. Da vi ankret ved Kelor, var himmelen full av stjerner. Alfathran har bare ett soverom, plassert under dekk midtskips, og jeg var takknemlig for stillheten. Ét enkelt soverom betyr ingen felles vegger, ingen skritt over hodet. Sengen var bred, dekket med stram bomull, og kølporten – plassert akkurat rett – lot vannets slapping inn uten trekk. Badet hadde ekte vanntrykk, noe sjeldent på phinisi-charter, og et avløp som ikke gurglet hele natten.
Klokka 05:30 sto kaffen klar på øverste dekk. Vi hadde flyttet oss stille i mørket for å få utsikt mot Padar Island, og da daggryet brøt, forvandlet trestjernesilhuetten seg fra grå til rust til gull. Ingen andre båter i bukten. Etter turen – bratt men kort, med utsikt over kystens sager – returnerte vi til Alfathran for frokost med stekte bananer, bløtkokte egg og sterk javanesisk kaffe. Morgensola traff babord, så dekkputene var allerede lagt ut der. Jeg satt der i timer, leste, lyttet til den enkelte sjøleies plask.
Snorkling ved Manta Point var annerledes enn jeg hadde opplevd på større båter. Med kun to gjester kunne guideren holde seg nær, peke ut rengjøringsstasjonene under strømmen. Én manta svømte rundt oss tre ganger, vingespissen innenfor én meter. Tilbake om bord ble lunsj servert under en dukk – steikt mahi-mahi med syrlig agurk og kokosris. Bordet var duket ordentlig, med ekte bestikk og glass som ikke kippet selv ved svak sjø.
Siste morgen nådde vi Taka Makassar klokka 07:00. Sandbanken var allerede synlig, et hvitt strek i turkis. Vi vada over ved lavvann, deretter flåt på ryggen og så himmelen lysne. Ingen droner over hodet. Ingen hurtigbåter på horisonten. Bare summen av Alfathrans generator, knapt hørbar fra 50 meter unna. Når det var tid til å dra, brettet de sammen linned, skylte snorklene og stivde alt uten stress. Man føler seg ikke som passasjer om bord på Alfathran. Man føler seg som noen som har blitt tatt inn i en stille rutine, repetert sesong etter sesong.
