About NK Jaya 1
Den første kvelden, rett etter at vi hadde lagt til ved Kelor, tente mannskapet lykter langs relingen – myke gule glør mot det indigoblå vannet. Jeg satt på akterdekket med en kopp ingefærte, og så solens siste lys forsvinne bak øyas skarpe kontur. Det var ingen musikk, ingen prat fra andre gjester ennå – bare skrogets knirk og en fiskers motors fjernere brum. Det stille øyeblikket satte tonen: dette handlet ikke om skuespill, men om rytme. Båten beveget seg med dagen, ikke imot den.
Allerede ved daggry på dag to var vi på land ved Padar før de fleste andre båter ankom. Klatringen opp den nordlige stien, akkurat da solen brøt over horisonten, malte de fargede skråningene i varmt gull. NK Jaya 1 hadde plassert seg tidlig i Loh Liang-bukta, slik at vi kunne unngå folkemengdene og komme tilbake til et avslappet frokostbord med stekte bananer og kaffe på øverste dekk. Mannskapet hadde tidsfestet overgangene som en stille koreografi – ingen rop, ingen stress, bare rolig effektivitet. Når noen trengte ekstra hjelp med fins ved Manta Point, sto en guide allerede der uten at det var bedt om.
Båtens opplegg føltes brukt, men godt vedlikeholdt. De fire kabinene ligger under dekk, hver med eget justerbart aircondition som går hele natten – en lettelse etter dager i ekvatorialsol. Viften over min køye sørget for en jevn luftstrøm, selv når motoren var i tomgang. Lagringsplassen var begrenset, men funksjonell: et nett i kabyssen for småting, et hylleri for briller og en solid dør som lukket ute lyset. Fellesbad rom var rengjort to ganger daglig, og friske håndklær dukket opp uten at man måtte be om det.
På den siste morgenen drev vi over Taka Makassars sandbank akkurat da tidevannet begynte å fylle grunnsjøen. Vannet skiftet fra blektturkis til dyptsafirblått på få minutter. Fra baugen kunne man se hele formen til banken som dukket opp, innrammet av Kanawas vulkanske kjegle i det fjerne. Vi snorklet over kanten der revet begynner, og så batfisk og en sovende wobbegonghai under en overheng. Tilbake ombord serverte mannskapet en enkel lunsj med grillfisk og papayasalat før den to timers lange turen tilbake til Labuan Bajo.
Det som sitter igjen, er ikke noe enkelt sted, men måten NK Jaya 1 beveger seg gjennom parken. Kapteinen unngår myebrukte ankerplasser når det lar seg gjøre, og velger stille bukter som Sebayur på veien tilbake. Soldekket, skjermet av et lerretstelt om dagen og åpent mot stjernene om natten, ble et naturlig møtested. En kveld pekte styrmanden ut Skorpionen lavt på horisonten, stemmen knapt hørbar over bølgenes skvulp. Det føltes mindre som en tur, mer som en overgang.
