About Osiana Alo
Vi holder hovedseilet lett etterhengt utenfor Komodo-øyas sørlige rygg slik at rullingen forblir skånsom gjennom ettermiddagsdønningen. På 23,3 meter håndterer Osiana Alo Linta-stredets skyv rent, men vi kjemper ikke mot strømmen – i stedet ankrer vi tidlig i le av Sebayur, der vannet flater ut og korallen begynner bare fem meter fra akterenden. Det er der vi sender jollen ut med svømmeføtter og masker, mens byssen fyrer opp den første ladningen krydret tunfisk-satay. Denne båten ble bygget for disse kanalene – lang nok til å bære proviant for tre-dagers turer, kort nok til å stikke inn i smale bukter som Kanawa når monsunvinden tar seg opp.
Hennes to kabiner huser fire gjester, noe som betyr at vi kjører tette, stille turer – ingen dekksrot, ingen kø på badet. Hver kabin har fast dobbeltseng, åpne koøyer som fanger kveldsbrisen fra Savu-havet, og individuelt regulerte vifteinnstillinger. Etter mørket faller, slipper vi anker i den brede bukten nær Padar Island, der stillheten kun brytes av sporadisk plask fra en revhai som jakter langs kanten. Det øvre dekket forblir opplyst med lave gule lamper, akkurat nok til å se glasset ditt, men ikke ødelegge nattesynet. Gjester som holder seg oppe hører mannskapet flytte liner i mørket, forsikrer seg om at baugen peker inn mot tidevannsskiftet klokken 02:00.
Klokken 05:30 er det allerede noen på soldekket med kaffe. Padars østlige rygg fanger det første lyset, og vi sender ut jollen tidlig så gjestene kan gå svingene før dagvarmen setter inn. Stien begynner like etter rangerstasjonen – tørr, steinete, med flekker av gulblomstrete busker som klynger seg til skråningen. Fra toppen deler utsikten seg mellom den taggete nordkysten og det rolige turkise vannet ved Taka Makassar. Vi tidsfester nedstigningen slik at Osiana Alo har kjølt vannet for svømming og ferskt kokosnøtt er klart på det utendørs dekket.
Ettermiddagen driver mot Manta Point, der vi fortøyer på fortøyningsbøyen akkurat når tidevannet snur. Mantas rir strømmen langs det grunne revet, og vi har lært hvilken time – vanligvis mellom 14:30 og 16:00 – som bringer dem nærmest overflaten. Mannskapet vet hvor de skal plassere svømmeplattformen slik at gjestene ikke kjemper mot strømmen. Snorklere holder sammen to og to; det insisterer vi på. Hvis vinden tar seg opp, omruter vi til Pink Beach, der den vulkanske sanden gløder korallrosa under den sene solen og den grunne bukten forblir rolig nok for nybegynnere.
På siste morgen presser vi til Kanawa Island like etter frokost. Sandbanken kommer til syne ved fjære, og husrevet her er tykt med blå sjøstjerner og gigantiske muslinger. Vi ankrer på nordsiden, skjermet fra sørvestvinden, og slipper stigen ned i vann så klart at du kan lese etiketten på en brusflaske på to meters dybde. Klokken 11:00 serverer byssen grillet fisk med sambal matah, og vi begynner returturen til Labuan Bajo – 28 nautiske mil, planlagt for å ankomme før flyplass-shuttlene drar for de siste flyene.
