About Invictus Boat
Den første kvelden kom raskt. Jeg sto i akterspeilet mens solen sank bak Kelors skarpe kontur, og vannet mellom mangroveskogene fikk en glødende gyllen farge. På øvre dekk filmet en gjest med teleobjektiv, en annen drakk te i stillhet – ingen musikk, ingen prat, bare motorens svakt brumming mens vi lettvint gled inn i ankerbassenget. Den stillheten, bevisst og uforstyrret, fortalte meg at dette ikke var en båt som prøvde å imponere. Dette var en som kjente sin egen rytme.
Klokka 05:30 neste morgen hadde mannskapet allerede seilt til Padar. Ingen skyving om posisjonene ved stien – vi var de eneste på serpentinen. Steigen, bratt i det stigende varmet, åpnet seg mot det kjente landskapet: de tre buktene spredt under oss, nakne og skarpe i det tidlige lyset. Tilbake om bord ble frokost servert på skyggens side – bløtkokte egg, papaya, sterk lokal kaffe i keramikkbeger som ikke sklir, selv når Invictus Boat svinger lett i bølgene. Gastronomiskokken i akterspeilet, åpen og luftig, sendte opp lukten av stekte løk og kurkuma.
Ettermiddagen tilbragte vi på Komodo Island. Rangerne førte oss i en tett linje gjennom det tørre skogen, øynene skarpt over løvstrøet. En guide banket to ganger med stokken – en drage, nesten to meter lang, rettet seg ut fra skyggen av et krokodilletre og forsvant lydløst i undervegetasjonen. Ingen blits, ingen avstikkere fra stien. Senere, på Pink Beach, var sanden kjøligere under føttene enn forventet, korallfragmentene bleket rosa av sola. Jeg snorklet nær nordspissen der strømmen tok med seg plankton, og tiltrakk små jacks.
Klokka 15 var vi oppe i Manta Point nær Batu Bolong. Mantaer sirklet rundt rensjøstasjonen i par, vingespissene strøk mot revet. Mannskapet slapp ned linene tidlig – de kjente mønsteret – og innen få minutter var tre gjester i vannet, flytende ubevegelige mens råene passerte innenfor to meters avstand. Tilbake på dekk lå handklær allerede klare, og iskalde kokosnøtter ble delt ut uten at noen spurte.
Tredje dag begynte på Taka Makassar. Sandbanken dukket opp ved lavvann, en lang bue av hvitt i turkis. Vi vada over, vannet aldri høyere enn til midt på låret. På Kanawa var snorklingen mer livlig – revhaier fløy under drop-offene, og en hawkbill-skjelddykke holdt seg fast i en kant nær ankerkjeden. Returen til Labuan Bajo tok seks timer, men båten holdt kurs. Jeg tilbragte den siste strekningen på nedre dekk, og så horisonten svinge lett med hver bølge, mens mannskapet beveget seg stille mellom sine poster.
