About Almadira
Første morgen våknet jeg før soloppgang, vekket av ankjerkjedens rasling og galleydøren som skreg da den åpnet seg. En av mannskapsmedlemmene kokte allerede kaffe i en deigent rustfritt metallkjele, og lukten skar gjennom den kalde luften. Jeg tok med meg et tynn tepper fra kabine og gikk opp på toppdekk. Vi lå og drev nær Kelor, og øyas spisse silhuett skar seg skarpt mot en blek rosa himmel. Det føltes ikke som ferie ennå – mer som om jeg stumt ble tatt inn i et felles hemmelighet.
Den første ettermiddagen tilbrakte vi med snorkling ved Menjerite, bare en kort båttur fra Labuan Bajo. Strømmen var svak, og revet falt bratt ned. Jeg så en liten revhai som hvilte under en klippe, fullstendig ubevegelig, mens skyer av blå tangfisk svisjet over. Almadira, en 26 meter lang phinisi, taklet bølgene uten problemer. Tilbake om bord ble lunsj servert under en markise – steikt fisk, sterk sambal og papayasalat så frisk at den smakte som om den var skåret akkurat da. Ingen buffeter, ingen plastikkopper.
Andre dag begynte ved Padar Island like før gryningen. Vi tok den nordlige stien mens solen steg over åsene og farget bukten under oss i nyanser av turkis og dypblått. Den berømte buede stranden var allerede full av dagsbesøkende da vi dro. Senere tok vi oss en tur for å se Komodo-øgler på Rinca. Vaktmesteren bar en lang stokk, og vi holdt sammen i en tett gruppe. En øgle vandret forbi, helt uinteressert i oss. Etter lunsj snorklet vi ved Manta Point. Jeg så tre mantar i løpet av tyve minutter, de svømte så nær at jeg kunne se arr i vingene deres.
Pink Beach var neste stopp – og ja, sanden er virkelig rosa, selv om du må se nøyere for å se det. Vi svømte i bukten mens mannskapet forberedte solnedgangsdrikker: kalde Bintang og krydret jordnøtter. Om kvelden ankeret vi nær Kalong Island. Tusenvis av fruktfugler strømmet ut av mangroveskogen ved skumring, fløy i stadig større spiraler over det mørke vannet. Lyden av vingene lød som fjern regn.
På siste dag nådde vi Taka Makassar ved lavvann. Sandbanken lå bar, og vannet var midt på låret og nesten urealistisk – melkeblått, som lys gjennom matt glass. Vi vandret utover og flytende, pratet om ingenting. Så en rask stopp ved Kanawa til en siste snorkletur. Korallene var ujevne på steder, men klovnefiskene var aktive og fløy inn og ut av anemonene. Vi vendte tilbake til Labuan Bajo tidlig på ettermiddagen, med jevn motor bak oss.
Kabine var enkel, men godt holdt: ett privat rom med to enkeltsenger satt sammen, liten vifte i taket og et portvindu som åpnet mot havet. Badet hadde kaldt rinnende vann og et godt avløp. Ingen ekstravaganser, men alt fungerte. Jeg verdsatte at mannskapet ikke hang over oss – de var til stede når det trengtes, usynlige når det ikke gjaldt. Om natten sov vi på dekk med myggnett rundt oss. Båten vugga lett. Ingen musikk, ingen lys. Bare lyden av vann som banket mot skroget.
