About Jofiel
Det første lyset hadde ennå ikke nådd Padars rygg da ankerkjeden løsnet. Jeg sto barføt på Jofiels teakdøk, med damp som steg fra en keramisk kopp, og så på mens mannskapet manøvrerte den av jernved bygde phinisen inn i kanalen mellom Komodo og Rinca. Ingen stress, ingen motorskrallet – bare et svakt metallisk klang av takling og en lav mumling mens seilbordene ble justert. Klokka 06:15 gled vi forbi Bidadariøyen, hvor terner sirklet over gruntvannet. Det øyeblikket, stillt og presist, satte tonen: Jofiel beveger seg med havets rytme, ikke imot den.
Båten er 20 meter med håndlagt jernved, en tradisjonell phinisi med rene linjer og en lav profil som skjærer et skarpt silhuettklipp mot kveldshimmelen. Hovedkabinen ligger midtskips – ikke stor, men intelligent planlagt. Teakpaneler fra gulv til tak, med skjult belysning og ventilasjonsgitter som sørger for luftfremgang uten å drukne lyden av bølgene. Badet har dusj med varmt vann og trykk som sjelden finnes på båter av denne størrelsen. Det som skiller seg ut, er ikke luksus for viseskuldrene, men tankefull utførelse: badedrakthenger i riktig høyde, leselys med justerbar arm og et lite skjær i skottet til briller eller solkrem.
Vårt tredagers rute fulgte de klassiske høydepunktene i Komodo, men med rom til å ta det med ro. Etter oppstigningen på Padar fortsatte vi til Pink Beach like etter middag. Mannskapet hadde lagt ut lunsj – stekefisk med sambal matah og papayasalat – servert under seilskjermen på øverste dekk. Klokka 14 var vi i vannet ved Manta Point, med maske i hånd, og så skygger gli under overflaten. En ung manta svømte nær, nysgjerrig, før den forsvant ut i det dype blå. Ved solnedgang la vi til ved Kalong Island, hvor tusenvis av fruktfugler steg opp fra mangroveskogen i en sakte sirklerende sky. Mannskapet hadde tidsfestet det perfekt: motoren var av, seilene halvtatt, og vi lot strømmen føre oss tilbake mot Sebayur mens himmelen brant i oransje.
Jofiel har ikke dykkekompressor eller egen massasje, og det er helt greit. Det den tilbyr, er autentisitet med komfort. På kjøkkenet serveres kaffe varm allerede ved daggry, ikke bare når noen ber om det. Mannskapet forutser behov – en handkle rakt frem før du har klatret ut av vannet, et ekstra snorkel overlevert stille til en gjest som sliter med remmen. På siste morgen lå vi for anker ved Kanawa, hvor sandbanken bryter fram som en stripe ved lavvann. Jeg svømte ut barføt over det varme gruntvannet, deretter fløt på ryggen og så på mens Jofiels mast svingte lett med bølgene. Ingen musikk, ingen motor – bare vindens summing og en og annen henvendelse fra dekksgutten som sjekket at alt var i orden.
