About Rafida
Første morgen på Rafida begynte med sollys som strømmet over teakdekket akkurat da vi forlot havnen i Labuan Bajo. Jeg satt med korslagte ben nær baugen, nakne føtter på det varme treverket, og så på vågen som bredte seg bak oss mens besetningen delte ut termokanner med sterk lokal kaffe. Vi var på vei til Kelor Island, der de grønne skråningene steg opp fra vannet som noe drømt av en karttegner som aldri hadde sett land. Mot formiddag hadde vi lagt til i grunt vann og svømt over korallhager så fulle av liv – blåkveite, klovnefisk som fløy gjennom anemoner – at jeg knapt merket strømmen som trakk meg med.
Rafidas opplegg føltes intimt, ikke trangt. Med kun to kabiner hadde båten plass til maks fire gjester, selv om vår gruppe bare bestod av tre, pluss et par på en separat bestilling. Fellesområdet var åpent, skjermet av en lerrettelt som flagret lett i vinden. Lunsj dukket opp på lange treplater – grillstekt mahi-mahi, papayasalat og ris pakket i bananblad – servert ved et lavt bord der vi åt med korslagte ben. Ettermiddagen tok oss til Pink Beach, der sandens rosa farge levde opp under direkte sol, spiket med knust korall. Vi tilbragte en time med vading og svømming, vannet varmt og stille.
Andre dag begynte før daggry. Vi var oppe klokka 5:30, innpakket i saronger, og slurpet søt te mens Rafida nærmet seg Padar Island i nesten full stillhet. Turen opp svingene var bratt men kort, og utsikten fra toppen – tre bukter som strålte ut i ulike nyanser av blått – gjorde hvert pustetog verdt det. Tilbake om bord hadde besetningen allerede lagt frem frukt og kalde handklær. Senere snorklet vi ved Manta Point, og drøyet over to store mantaer som sirklet under oss, med vingespenn stort nok til å skygge for en liten bil. Vannet var litt urolig, men besetningen holdt oss samlet og orientert.
Den kvelden la vi til ved Kalong Island, en mangrovetø som er kjent for sin flaggermuskoloni. Etterhvert som solen sank, strømmet tusenvis av fruktevende flaggermus ut fra trærne, og veltet seg opp i den oransje himmelen som røyk. Middagen ble servert på dekk under strengelys – kyllingsatay, stekte grønnsaker og en kremaktig kokosuppe. Generatoren gikk av klokka 21, og vi satt i nesten fullstendig mørke, og lyttet til vannet som slo mot skroget. Ingen musikk, ingen mobiltelefoner, bare den tilfeldige høye ropt fra besetningen på nattevakt.
Siste morgen tok oss til Taka Makassar, en sandbank som dukker opp ved lavvann som en speilrefleks midt i havet. Vi gikk over den barføtt, ankel-dyp i vann, mens besetningen la til i nærheten og forberedte siste snorkeltur ved Kanawa. Korallene der var mindre tette enn ved Kelor, men revskråningen hadde store stim av sweetlips og keisefisk. Mot klokka tolv var vi tilbake om bord, og tok av våtvøtter for siste gang. Rafida ankom kaien i Labuan Bajo litt etter klokka 13. Å gå i land føltes rart – min balanse lette fremdeles etter den svake svingen til sjøen.
